Voldsomt møte med Jesus

Artikkelen er over 15 år gammel

Blodig og brutalt er det, men prestene Torbjørn Olsen og Tor B. Jørgensen kan likevel anbefale «Jesu siste lidelse».

DEL

Få filmer har fått debatten mer i gang enn Mel Gibsons film om de siste 12 timene i Jesu liv. I går formiddag var den katolske presten Torbjørn Olsen og hans protestantiske kollega Tor B. Jørgensen og så «Jesu siste lidelse» sammen med Avisa Nordland.

Det ble en sterk og voldsom opplevelse hvor menneskets utrolige evne til å påføre andre lidelse kom klart frem. Det ble to timer med blod, fornedrelse og lidelse. Hvert skritt Jesus bar sitt kors opp til Golgata ble formidlet med stor nærhet.

Etter filmen var Olsen klar i sin dom.

– Jeg likte filmen. Det er min første reaksjon, sa Olsen og fortsatte.

– Ut fra ryktene var jeg noe skeptisk på forhånd, men ble positivt overrasket. Dette er verken voldsspekulasjon eller anti-semittitisk. Romerne er jo virkelig de som stilles i et dårlig lys.

– Dette er nøkternt fortalt og rimelig historisk korrekt. De bitene som er lagt til er ikke mer enn at de kan forsvares for å holde rytmen i filmen.

Mer avmålt.

Domprost Jørgensen er mer avmålt i sitt syn på filmen og mener enkelte scener med fordel kunne ha vært kuttet ned.

– Jeg føler at det ble en del unødvendig fokusering på lidelsene. Musikken var også med på å fjerne det fra virkeligheten for meg. Det ble for mye drama i perioder, mener Jørgensen og fortsetter.

– En så direkte gjenfortelling som dette er en utfordring å se. I positiv forstand. Men jeg fikk en ubehagelig og distanserende nærhet til lidelsen. En nærhet som gjorde at refleksjonen over Jesu lidelse forsvant. Spesielt med de voldsomme nærbildene på slutten.

– Spekulativ?

– Jeg vil ikke bruke et slikt ord, men jeg undrer meg over hvorfor Mel Gibson valgte å dvele slik ved disse scenene. Nå ble det mer et spill enn virkelighet, sier Jørgensen.

– For meg er en finkulturell fremføring av påskeoratoriet mye fjernere fra virkeligheten enn denne filmen, mener Olsen.

Lidelsen.

Prestene er ikke overrasket over uengiheten sin. Olsen poengterer at lidelsesen står langt mer sentralt i den katolske tro, enn i den protestantiske.

– Under fasten så fokuserer vi spesielt på de 14 «lidelsesstasjonene» på Jesu vandring. Der synes jeg filmen var veldig bra. Historisk kan vi diskutere om Veronica kom med svetteduken, men hun er en av legendene og slikt sett rett å ha med.


– Men jeg mener vi kommer for nært. Selv Maria kom ikke så nær Jesus som vi gjør her. Det voldsomme gjør at refleksjonene forsvinner, sier Jørgensen, men forstår at Olsen ser annerledes på det.

– Samtidig må jeg si at jeg er mye mer positiv til filmen etter å ha sett den, enn før. Ryktene i forkant var betydelig overdrevet. Det er en sterk film absolutt, men med en viss modenhet vil du få et ubytte av den, sier Jørgensen og påpeker at dette ikke er for hvem som helst.

– I dag holder det ikke bare med en muntlig eller skriftlig formidling av et budskap. Folk er vant til film og sterke uttrykk. Da er dette en god måte å få frem lideseshistorien på, mener Olsen, mens Jørgensen rister uenig på hodet.

Tre grunner.

Olsen trekker frem tre punkter for at han liker filmen.

– Den er historisk realistisk, filmspråket fungerer og den legger opp til den tolkning og refleksjon jeg mener hører til historien. For meg som teolog er det positivt om folk ser denne. Samtidig bør publikum kjenne historien for å få et utbytte. Det er mange historiske personer involvert som det er viktig å kjenne, mener Olsen og smiler plutselig bredt.

– Det beste er språket. Her har Mel Gibson tatt i bruk originalspråkene aramaisk og latin. Det fungerer veldig godt.

– Anbefaler dere filmen?

– Klarer du å overse det som skjemmer filmen, så ja, men vær foreberedt på sterke scener, sier Jørgensen.

– I høy grad og mye mer enn før jeg så den. Men som sagt, litt forkunnskaper bør du ha, sier Olsen.

Fredag er det premiere på Fram kino og anledning for alle å gjøre opp sin mening.

Avisa Nordlands anmeldelse av filmen kan du lese torsdag.

Artikkeltags