Terningkast 4: Morten Abel spilte i Stormen: - Det åpenbare problemet i kveld er lyden

Morten Abel i Stormen i Bodø.

Morten Abel i Stormen i Bodø. Foto:

Av
DEL

Sist jeg så Morten Abel var da jeg crashet boblebadet deres da vi spilte under samme festival i Saltstraumen for et par år siden. Den gang var det i all hovedsak hitporteføljen som ble fremført. I kveld står Morten Abel med band i Stormen konserthus for å primært fremføre sin flunkende fine fullengder «Evig din».

Den nye skiva er som den forrige og noe forglemmelige «I fullt alvor» også på Mortens morsmål - åpningslåten er på bodødialekt attpåtil. Noe gebrokkent riktignok, men det begynner jo å bli noen år siden han gikk på Støver skole. Det nye albumet er en blandet pose drops, men inneholder en del gode øyeblikk – din grad av begeistring for skiva vil i stor grad påvirke hvordan kveldens konsertopplevelse vil utarte seg for deg.

Abels’ korist og bandmedlem Hilde Selvikvåg starter konserten med ei låt som minner mye om Rambo-themet. Kult for oss som liker Rambo, de andre to låtene er ikke akkurat minneverdige. Stemningen bedres betraktelig når Abel kommer glidene inn på scena med sin sedvanlige coolness og scenetilstedeværelse. Selv i en alder av flerogfemti år ligger fortsatt energien og spontaniteten og bobler under overflaten.

Det åpenbare problemet i kveld er lyden. Under pompøse gitarsoloer drukner gitarlyden under en masse av lyd som gjørt det vanskelig å skille de ulike elementene i lydmiksen. Vokalen er til tiden lav og grøtete – kombinert med en noe eksotisk stavangerdialekt fører det til at det å tyde tekstene nesten er en umulig oppgave selv for de mest velkalibrerte ører i salen. Synd, for bandet spiller som om det ikke er noen morgendag i vente.

Etter den fengende «Andre goe daga» får vi høre den fine og storslagne «Lenge leve kjærligheten». Vi får oppleve mange ulike stemninger i det generøse settet, fra progrock-aktige krumspring til nedstrippede popviser. Morten holder seg bra, selv om jeg må innrømme jeg savner Y2K-stilen fra begynnelsen av millenniumet med solbriller og gjennomsiktige plastjakker. Det var tider.

Etter å ha fordøyd mange nye låter blir vi belønnet med noen av Abels’ gromlåter fra hans decenniumsfavnende karriere. «Hard to stay awake» er fortsatt noe av det beste av norsk musikk sitt bidrag til britpop-æraen. Den tullete og lett underholdene «Birmingham Ho» - Abels svar på Halvdans «Ti tusen tommeltotta» fungerer helt ok. Høydepunktet i låta er kanskje når keyboardisten får synge et refreng med tidenes mest sjarmerende stemme.

Den visuelle produksjonen er fin, og Morten selv fremstår som i god form. Da er det synd at lydbildet tidvis gjør at kvelden ikke føles så fullkommen som den kunne vært.

Artikkeltags