Slik hylles den nordnorske pønken

Skremt. Svartedauen skapte avisoverskrifter. Her et bandbilde fra 1980.

Skremt. Svartedauen skapte avisoverskrifter. Her et bandbilde fra 1980.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Husker du The Gate, Rognan Håndballag, Peder Pong og de Kåte og Mitti Skritti?

DEL

Pønken var mer enn musikk. Pønken hadde fotfeste i de nordnorske byene. Den ferske LP-en «Bærre på jævel» feirer nordnorsk pønk fra 1980 til 1983.

Robert Dyrnes i Tromsø har samlet den tidligste nordnorske pønken i samlealbumet «Bærre på jævel». Utgivelsen er foreløpig begrenset til 200 gule og 300 røde vinyleksemplarer.

– Pønken hadde fotfeste i flere nordnorske byer. Bandene var godt synlige på landsdelens festivaler, sier langspillplate-utgiver Dyrnes, og fortsetter:

– Musikalsk var bandene ulike. I tekstene uttrykte noen et politisk opprør, men også her hersket mangfoldet.

Pønk på turné

Etter sitt internasjonale gjennombrudd i 1977 kom pønken til Bodø i 1979 med bandet Hjertesvikt a/s.

Låtskriver var nylig avdøde Bjørn Jervås. Bandet slapp i 1981 EP-en «Diagnose: Hjertesvikt», og var blant få nordnorske pønkere som turnerte nasjonalt.

– Vi var bevisst på å være det første nordnorske rockebandet på flere år som slo til utenfor landsdelen, minnes manager Tor Olav Andreassen.

I Tromsø og Narvik hevet blant andre Norgez Bank og Slakt fanen til den nye rocken, og i Bodø vrimlet pønkebandene i de tidlige 80-årene.

På den ferske LP-en finnes The Gate, Rognan Håndballag, Peder Pong og de Kåte og Mitti Skritti. Fauskebandet Hæmma Vækst og Svartedauen fra Rognan er også med. LP-ens tittellåt skapte furore, da lokalpressen i 1980 ble provosert av tekstbiten «Fyr på alle kjerkan, dræp alle præstan», og tilkjente Svartedauen «bunnrekord i sjofelheter».

–Teksten tar perspektivet til en kirkegårdsvandal. Oppstyret var litt uventa, sier låtskriver Per «Svarteper» Solvang.

– Alle sangene på LP-en er norskspråklige. En kommentar til datidens tekster?

– «Don`t know what I want, but I know how to get it», synger Sex Pistols. I tråd med dette var det nok viktigere at vi sa noe, enn hva vi sa.

Pønkesymbolene

Den tidlige pønken hadde generasjons- og arbeiderklassetilhørighet. Musikken var et opprør mot gatefjern progrock, og visuelt markerte pønkerne seg med krasse klesmoter, og ditto frisyrer og make up.

Sikkerhetsnåler, kjetting, hullete jeans og rotter som kjæledyr var kjennetegn. Sentralt sto «gjør-det-selv»-tanken, som i praksis betød egne låter som et absolutt krav til bandene.

– Vi var åpne for alle sjangre, sier Solvang.

I dag er han sosiolog og professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Pønken har han med seg.

– Jeg verdsetter «gjør-det-sjøl»-ideen, samt kreativiteten og engasjementet i pønken. Det er også en demokratisk verdi i det at musikken var så enkel at den kunne spilles av alle, forklarer Rognan-mannen.

Han går ennå på konserter.

– Det er befriende å ta del i pønkens live-energi, sier han.

Påvirket av pønken

80-tallspønkerne har hatt betydning også i ettertid. Senere lokalrockere har oppgitt dem som inspirasjon, og Dyrnes mener at nordnorsk pønk har en kvalitet som nødvendiggjør gjenutgivelser.

– Det er bra at tradisjonen ivaretas, slik den nye plata gjør. Med bosted i Oslo og nærhet til bransjen og media hadde flere av bandene nådd lengre, mener Solvang.

Også i nord fikk pønkerne sine talsmenn, managere og historikere, og mange startet som skribenter og tegnere i fanzinene. I Bodø het den Gakk.

«Gjør-det-selv»-prinsippet trigget en flom av kassetter og plater, og i 1982 dokumenterte «Null Problem» Nordlands-pønken. Senere kom Bodø-utgivelsene «Can a Butterfly Smash a Wheel» (1987) og «Rock Mot Sjøhuset» (1986).

Blant artistene var Skjit Lars, som huskes for ketsjup-dryppende konserter og deltakelsen på den internasjonale samleren «Welcome to 1984».

– Utgivelsene viser kreativiteten og bredden i miljøet. Fra pønk til pop og støymusikk, sier Tore Stemland, skribent og utøver.

– Dannelsen av Bodø Rockeklubb i 1979 er knyttet til pønken. Hensikten var å gi lokalbandene spillejobber, sier grunnlegger Tor Olav Andreassen. Klubben var landets mest veldrevne, og premissleverandører ved dannelsen av Norsk Rockforbund i 1982.

Pønkebrudd

Bodøpønkerne holdt til i Teatersalen (Dronningens gate), Gimle og Låven (Jordbruksveien). Ved siden av konserter drev de også bruktbutikk og platesalg.

– Konsertpublikumet besto ofte av både musikere og organisatorer. Slik brøt pønken ned avstanden mellom scene og sal, sier Tor Olav.

Etter at BRK var blitt profesjonell arrangør og involvert i Sinus på Sjøhuset brøt pønkerne i 1986 ut i Raaraak-klubben.

– BRK var blitt kommersiell og pønkerne ble skvisa ut, mener Raa-folkets hyppigste talsmann Tore Stemland. Han minner oss dermed om at pønk og establishment ikke hører sammen. Både på Gimle og Sinus har ånden fra gammelpønken overlevd. Et band som The Spectacle videreførte musikken i en ny tid, mens hardcore-klubben praktiserer «gjør det selv» i god gammel ånd.

En ånd som «Bærre på jævel» gir en smak av.

Artikkeltags