Lun visekunst

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Ola Bremnes og hjelpere synger gleden over livet, landsdelen og barndommens iskrem.

DEL

Terje Nohr Olsen på gitar, Bård Bergrabb på bass, Rune Mathisen på perkusjon og domorganist Erlend Fagertun på piano.

Åpent og fredfylt. I bakgrunnen duver Bodø Domkor på effektive bakgrunnsklanger som "oo" og "duu-a", profesjonelt arrangert av Arne Dagsvik. "Velkommen i hus", synger Bremnes, og ønsker folk symbolsk inn i et åpent, fredfylt rom. Dette rommet for håp og tro kan være kirken, men er samtidig samfunnet av medmennesker.

Ola Bremnes' tekster er livsbejaende, og har alltid et element av tillit til at noen bryr seg. Dette budskapet virker selvopplevd, og formidles enkelt og upretensiøst. Derfor er visene til Bremnes visekunst: Aldri pompøse! De nære, trygge ordene sier mer. "Sangen om forløsning er en jordmorsang".

Vi slapper av i kirken og slipper å gruble over metafysisk forløsning, og de av oss som er gamle nok, tenker på da våre egne barn ble født. Jordnært, og aldri egentlig banalt: Bremnes er så forløsende konkret, og er rik på gode og originale bilder. Golfstrømmen blir til en varm kvinne fra Mexico, en person med "et smil som kan tvinge en bre til å kalve en sang" . Snøen blir "ei silkeseng der lyset kan få leke", men er samtidig bilde på forsoning med gamle sår: "Kom sne på alle mine mørkelagte marke'". Dette er i all sin enkelhet dyp, allmennmenneskelig poesi: Bremnes opplever snøen rensende, slik den store afrikanske dikteren

Léopold Senghor opplevde snøen i Paris. Men han husker også å få med ungene som lager engler i snøen og kommer inn til kakao etterpå.

Mykt og sikkert. Emnene er så hverdagslige og ujålete, og vi kjenner oss igjen i hver sang. Tonene følger ordene mykt og sikkert, og svinger fra standard nyere norsk vise via bounce-takt og sugende amerikansk gitarduostil til rolig danseband-rytme.

Bremnes, bandet og Domkoret gir oss en underfundig popmusikk i ordets tjeneste. Her er ikke plass til ego-tripper. Bandet er helproff nøytral bakgrunn, mens Domkoret av og til får lov til å stikke hodet fram og synge a cappella: "Birds" blir en vemodig, silkemyk sang om trekkfugler og samlivsbrudd. Ikke alle melodiene har like klare konturer, men alle bærer sangene fram til et takknemlig publikum. Bremnes skal også ha honnør for å formidle viser og salmer av Petter Dass. Men størst av alt er kjærligheten til "mi pia", og til tuntreet! Og akkurat derfor blir vi så glade i visene til Ola Bremnes.

Artikkeltags