Kompromissenes pasjon i domkirken

Artikkelen er over 18 år gammel

Vi kan ikke fri oss fra inntrykket av at den utropte historiske begivenheten, med scenisk fremstilling av Johannespasjonen, fremstår som et kompromiss mellom teater og musikk.

DEL
Johann Sebastian Bach var kanskje den mest kompromissløse av alle komponister. I hans samtid ble det presentert flere verker av lignende art, hvor man stadig nærmet seg det teatrale, ofte med en følelsesmessig verdsliggjøring av budskapet. Bach var en innbitt motstander av denne utviklingen, og la bevisst hovedvekten på det uforfalskede Ordet. Karakteristisk nok skrev Bach aldri en opera, selv om denne musikkformen var meget populær i hans samtid.

Den utpreget polyfone stilen, som Bach er den fremste eksponent for, krever en høy grad av konsentrasjon, - også fra tilhørernes side. Da skal det ikke så mye til før «forestillingens» utenommusikalske aspekter gjør det vanskeligere å følge det musikalske forløp, som jo er og blir hovedsaken. Sånn sett kan det vel hevdes at Bachs musikk er den som passer dårligst til bruk i teatral sammenheng. Dessuten bød de rent fysiske avstander mellom orkester, kor og solister - som var i stadig bevegelse - naturlig nok på visse problemer.

Vi lever i en tid som er sterkt preget av det visuelle. Nyord som «spektakulært» er blitt dagligdags. Og under lørdagskveldens forestilling manglet det ikke på virkningsfulle effekter med lys, kostymer og dramatisk bevegelse. Hva blir så resultatet? Antagelig mer en folkeliggjøring enn nyskapning.

Korene Con Brio og Bodø Domkor fortjener honnør for sin innsats, den store fysiske spredningen til tross. Særlig var avslutningen av mektig virkning. Også orkesteret klang bra, til tross for sin noe «avsides» plassering. Strykerklangen ble i noen grad dominert av cello og bass. Noen flere fioliner hadde nok hjulpet på balansen.

Flere av de tallrike solistene solistene imponerte stort. Tenoren Eric Huchet (evengelist) hadde en formidabel oppgave, som han gjennomførte med glans. Det samme må sies om bassene Håvard Stensvold (Jesus) og Trond Gudevold (arier). Den opprinnelige ranværing, tenoren Helge Rønning var meget glansfull i sine krevende partier. Han har tidligere gjestet Bodø, og er ellers stadig på farten med opptredener i Norge og utlandet. Fremragende var også sopranen Tone Elisabeth Braathen (arier) og Siv Oda Hagerupsen i sine altarier. I de mindre partier gjorde også våre egne Ellen Drevvatne (sopran/Ancilla) og Kristian Johansen (tenor/ Servus) upåklagelig innsats.

Kveldens komet ble den for oss ukjente barytonsangeren Johannes Weisser som Pilatus. Den pur unge sangeren sitter inne med særpregede stemmeressurser, som han kombinerer med overbevisende scenisk sikkerhet. Hans fremstilling av den herostratisk berømte skikkelsen var troverdig inntil det nifse. Det er alltid farlig å spå i denne bransjen, men det skulle forundre oss meget om ikke denne unge herre kommer til å gjøre seg gjeldende blant frontfigurene i fremtidens sangverden.

Ros fortjener også kveldens dirigent Ragnhild Strauman Halstensen, som lot til å ha full oversikt, og skjøttet sin vanskelige oppgave støtt og sikkert fra begynnelse til slutt.

Sigmund Lillebjerka

Artikkeltags