– Jeg er en lysende flamme i deres eller så grå hverdag, sa Hegerberg i det han gikk på scenen.

Bare Egil By er nok verdens mest harmoniske samfunn. Demokratiet er totalt, noe som kanskje ikke er så rart siden byen er tett befolket av Egiler. Historiene er mange, her møter vi Egil i forskjellige skikkelser. Alle har de sitt å stri med, og alle er de ivrige etter å fortelle oss om det.

Denne byen er bakgrunnen for showet, og låtene som er dedisert alle Egilene, blandes fint sammen med låter som Egil gav ut på sitt foreløpig eneste album i 1996.

Helhjertet latter.

Egil Hegerberg er en ustyrlig morsom mann. Hele hans vesen gjør at du føler for å le hele tiden når du befinner deg i hans nærvær. Hans fantastisk rolige og ironiske tone gjør mannen til en unik komiker, samtidig som han faktisk er en eminent musiker og låtskriver.

De fleste av hans låter balanserer på kanten av å bli rølpete og harry. Likevel ler vi helhjertet av hans historie om Osama-Egil, historien om smugler-Egil som forsyner Bare Egil By med de nødvendig varer og ikke minst baker-Egil som tilsetter sine kaker nye ingredienser. Tekstene har en god porsjon med svart humor, og det er kanskje de som hindrer Egil i å bli den rene rølpeartisten.

Dårlig publikum.

Rølpete var derimot fredagens publikum, noe som faktisk var med på å trekke konsertens helhetsinntrykk kraftig ned.

Jo da, jeg skjønner at Egils fremferd og låter selv legger litt opp til dette, men det finnes likevel ei grense som ikke bør overskrides. Passeres denne grensen blir momentet altfor irriterende for de av oss som ønsker å fokusere mest på mannen som sitter alene på scenen. Kontakten med artisten kan gjennomføres på en mye bedre måte enn vi så fredag.

Det var mest sannsynlig heller ikke nødvendig å rope etter sangen «Arne» gjennom konsertens første time. Sjansen var nok stor for at Egil uansett ville spille den. Morsom var derimot hans triks for å drøye framføringa av nettopp denne låta. Kanskje hadde seieren hans blitt enda større dersom han hadde kutta ut hele Arne?

Publikum på Samfunnet har fått flere krasse kommentarer fra undertegnede de siste månedene, og det er veldig fortjent. Det ville vært ille dersom ryktene om tilhørerne skal hindre de ansvarlige i å skaffe de mest ettertraktede artistene. Heldigvis vant Bare Egil Band denne gangen, men det var bare såvidt. Derfor var det imponerende at han i det hele tatt giddet å sitte der så lenge.