Fucking Bodø

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Bodø er Norges eneste by med en roman med samme navn. Forfatter Ero Karlsen har et ambivalent forhold til hjembyen.

DEL

– Selvfølgelig har jeg tenkt at Bodø er en drittby. Jeg tror alle i Bodø har tenkt det. Det er en typisk følelse som dukker opp når man går på videregående og bare vil bort, sier debutant Ero Karlsen.

Avisa Nordland treffer 27-åringen i Oslo. Han er aktuell med sin første roman, "Bodø". I boka møter vi Ståle som er tilbake i hjembyen etter et par års fravær. Møtet med gamle venner lokker frem minner. Ideen til historien om en ungdomsgjeng, fikk Karlsen for sju år siden da han gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Det begynte med en vibb, en følelse jeg ville gå inn i. Sakte men sikkert dukket personene og miljøet opp, forteller forfatteren.

Diktning.

Vi møter en ungdomsgjeng i Bodø som er i ferd med å bli voksen. Linn jobber hos en baker, Arve henter lik og Roger selger hasj. Bokas karakterer forble på idénivå da Karlsen ble innkalt til siviltjeneste i Trondheim. Mange år senere fant han ut at det var på tide å vekke dem til live igjen.

– Har du selv opplevd et miljø som det du beskriver?

– Jeg har hentet elementer fra virkeligheten, men litt fra ditt og litt fra datt. Det er ren diktning, så ingen Bodø-lesere som vil kjenne seg igjen, lover debutanten.

– Du smiler lurt?

– Jo, det er vel kanskje noen som vil kjenne igjen små detaljer, vedgår han og klør seg på den skjeggfrie haken.

Om bodøleserne ikke drar kjensel på Ståle, Linn, Arve eller Roger, vil de likevel føle seg hjemme i gater som Rensåsgata, Dronningensgate, Bringebærveien og Bankgata.

– Er det mer enn gate- og stedsnavn som knytter handlingen til Bodø?

– Jeg synes Bodø har en egen stemning, en egen vibb som jeg har forsøkt å formidle. For meg er det noe med størrelsen på byen. Det er en egen følelse jeg får når jeg har vært lenge borte og vender hjem igjen, forteller debutanten som har bodd og studert i Trondheim de siste seks årene.

Usympatisk.

Romanen "Bodø" handler om nettopp det å vende hjem. Ståle kommer hjem på juleferie etter å ha vært på reise i Europa og studert en periode i Bergen. Selv om Ståle er jeg-person, får leseren lite innblikk i tankene hans. Det er gjennom samtaler med de gamle vennene at hovedpersonen blir gradvis avdekket.

– Liker du Ståle?

– Jeg kan ha sympati med han, men jeg synes ikke han er sympatisk. Mer vil jeg ikke si, resten er opp til leseren, sier karakterens far hemmelighetsfullt.

– Hvorfor velger du å la så mye av historien være overlatt til leserens fantasi?

– Selv tror jeg ikke på historier hvor jeg som leser får alt forklart fra a til å. Det er ikke klare årsakssammenhenger i det virkelige liv heller, poengterer han.

Det var som elev ved Bodin videregående skole Karlsen først kjente på skrivekløen.

– Jeg har bestandig lest mye. Å begynne å skrive var en slags forlengelse av lesingen, minnes han.

Allerede den gangen utgjorde forfattere som William Faulkner, Dag Solstad, Kjell Askildsen og Øystein Lønn en stor del av hans litteraturunivers. I dag sitter 27-åringen på kafé i hovedstaden. Foran ham på bordet ligger boken som bærer hans eget navn.

Merkelig.

– Hvordan føles det?

– Nå har jeg skrevet boken. Det er et arbeid som er avsluttet. Jeg kan begynne på nye ting, sier debutanten og blir avbrutt av telefonen.

– Tusen takk for det, svarer Karlsen smilende. Han løfter boken fra bordet og gransker den.

– Jo, den er kjempefin. Det er merkelig å se den fysisk. Litt rart, men bra, sier han til personen i andre enden før han avslutter samtalen.

I forrige uke fikk trondheimspublikummet en smakebit av boken, denne uken hadde han høytlesning i hovedstaden. I neste uke faller anmeldernes dom.

– Jeg er spent. Det er vanskelig å forutsi hvordan jeg vil reagere på kritikk, det er naivt å tro at jeg er usårlig. Men normalt er en anmeldelse som er godt skrevet interessant lesing uansett om den er positiv eller negativ, konkluderer debutanten.

Ero.

Etter boklanseringen håper Karlsen at han får mer tid til studiene. At valget falt på informatikk, sier masterstudenten er helt tilfeldig.

– Jeg var blakk etter siviltjenesten. Situasjonen var jævlig. Instinktivt tenkte jeg at jeg måtte få meg en utdannelse så jeg kunne få en grei jobb. Det ble informatikk. Riktignok før it-bobla sprakk, smiler han.

– Kunne du tenke deg å være forfatter på heltid?

– Det er klart, men det er altfor tidlig å si. Jeg må skrive en bok til først, smiler Ero Karlsen.

På latin betyr fornavnet hans "den som vil være".

– Jeg tror moren min lot seg inspirere av visesangerne Tobben og Ero da hun ga meg navnet. Det er visst et vanlig navn i Finland.

Artikkeltags