En trolsk aften med supre veteraner

Artikkelen er over 13 år gammel

Manfred Mann's Earth Band imponerte da han ga oss 70-tallet tilbake. Settet de gjorde traff både hjerterota og mellomgulvet.

DEL

Postgirobygget gikk på scenen litt over halv åtte. Da var det ennå lyst, og bandet måtte jobbe hardt før de fikk med seg publikum. Det gjorde de etter hvert.

Stemningen var bra mot slutten da de dro "Solskinnsdag", " Sløv uten dop" og de andre hitlåtene sine, og publikum vil tydelig fortsatt ha dette bandet som mange har spådd slutt og farvel for lenge siden.

Så veldig fristende og spennende er derimot ikke deres sanger i 2005. Allsangfaktoren er langt høyere enn innholdet i tekstene og melodiene. Men de spilte rent, pent og passe tøft; det skal Postgirobygget ha.

En smule skepsis var også til stede da Manfred Mann's Earth Band gikk på scenen. Den tok de fra meg etter bare få minutter. Sånn omtrent midt i åpningslåten "Spirits in the night". Etter hvert fikk vi det som noen hatet og andre elsket med 70-tallets rock-dinosaurer; nemlig veldig lange låter og lange solopartier.

Men Manfred Mann's Earth Band spilte pokker så bra. Så bra at alle med bare litt interesse for musikk bare måtte stoppe og lytte. Overgangene og temaskiftene var presise og tøffe, og lydbildet og lyden var så sylskarp at den skar i stykker og jagde bort de få skyene som en stund hang truende over Aspmyra.

Bandet gjorde ingen vågale driblinger, men fikk det de kunne få ut av materialet sitt. De spilte på trygghet, men spillegleden og formidlingslysten var likevel absolutt til stede. Utover i settet ble det tettere og tettere mellom hitlåtene, og da de avsluttet med " Mighty Quinn", gliste og sang de fleste som befant seg på Aspmyra Live.

de Lillos kunne ikke feile med den nye interessen de har satt med sin samleplate. De våget å spille et par av de nye låtene som fins på samleren tidlig i sin timelange konsert. Arrangøren var litt skeivt ute tidsmessig, og det virket som om de Lillos måtte droppe den midterste halvtimen i konsertsettet sitt. Mot slutten gjorde de selvsagt de to låtene som egner seg aller best i stadionformatet; nemlig en tung og tøff versjon av " Kokken Tor" og den livsbejaende og udødelige "Neste sommer" .

Da var festen over. En time med de Lillos er en time for lite. Resten får vi som aldri blir mett av kakestykkene deres på Rock Café torsdag 10. november.

Artikkeltags