Dempet og dramatisk 80-årsjubilant

Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Kunstner og illustratør Dagfinn Bakke beskriver humoren sin som avvæpnende. Ikke så rart da, at bildene hans muligens bidro til verdensfred på 60-tallet.

DEL

Du må bare ta deg god tid til å tenke ut spørsmål, for jeg bruker den tiden jeg trenger til å tenke ut svar.

Stemmen i telefonen er lavmælt, mild som et lett penselstrøk. Snakker med et stort alvor. Folkekjære Dagfinn Bakke fyller 80 år på fredag.

Bak seg har han en produksjon som spenner vidt og favner bredt. Dramatiske akvareller som fanger essensen av nordnorske naturkrefter. Avistegninger som kler av store politikere. Og så Oluf-illustrasjonene, da.

Da Arthur Arntzen møtte Dagfinn Bakke for første gang, forventet han seg en livlig humorist. Men, nei. «Det der, det må være den nye kapellanen på Værøy», tenkte Arntzen.

Men humoren, den er der, og har vært der hele veien. Det var den, i kombinasjon med et ubestridelig talent i tegning, som ga Dagfinn Bakke jobb som verdens nordligste avistegner i en alder av 23 år. Uten Bakkes humoristiske strek, ingen Oluf i Raillkattlia. Selv beskriver Bakke humoren sin som avvæpnende, som et forsøk på å få folk til å le, uten bismak. Bjørn Tore Pedersen, som snart er klar med en kunstnerbiografi om Dagfinn Bakke, «Det stivnede hav»,er inne på det samme:

- Å være slem ligger ikke for Dagfinn, men han er god på satire, ironi og karikatur, sier forfatteren av bokasom kommer i september.

Og la oss holde oss litt ved dette stivnede havet, for det er her historien begynner.

Kanstadfjorden sør på Hinnøya. Inne i botn blir Dagfinn Bakke født 16. august 1933.

Her bor det 25 mennesker, spredt på sju gårder. Ingen strøm, ingen vei, ikke innlagt vann.

Et enkelt liv, hvor man måtte spille på lag med naturen. Da unge Dagfinn nådde skolealder, gikk han flere kilometer for å komme til skolen i Kanstad. Om vinteren tok han snarveien over den islagte fjorden.

Dagfinn var snill og stille, reflektert og fornuftig. Han bestilte kassevis av bøker fra biblioteket i Tromsø, som han bar på ryggen hjem gjennom den mektige naturen. Det var også innerst i Kanstadbotn at interessen for tegning ble vekket, første gang gjennom en bibel.

Statsledere i fraukjelleren

- Dagfinn kom over en bildebibel, tilhørende bestemoren, illustrert av Gustave Doré.Den tente interessen for illustrasjon, forteller Bjørn Tore Pedersen, og avslører at mengder av Bakke-kunst har endt sitt liv i som kufór:

- Da krigen kom, ble det sendt store bunter med cellulosepapir til gårdene i Kanstadbotn. for å brukes som erstatningsmat til dyrene. I mangel på skikkelig tegnepapir, tok Dagfinn cellulosen i bruk, før den så gikk videre til kyrne. Det er mange kjente statsledere som har havnet i fraukjelleren i Kanstadbotn, ler Pedersen.

Selv sier Bakke følgende om den gryende interessen for å uttrykke seg på papir:

- Jeg ble tidlig nysgjerrig på hvordan blader og bøker ble til. Og jeg gikk inn for å lære meg yrket tidlig. Da jeg var 23 år, fikk jeg tilbud om jobb i Lofotposten. Jeg lærte det meste om avisproduksjon, men til slutt handlet det mest om tegning. Jeg ble i avisa fram til 1992, da jeg bestemte meg for å være kunstner på heltid.

Selv om Dagfinn Bakke forlot Lofotposten, ble han i Svolvær. Her hadde han familie; kone, tre barn og etter hvert barnebarn. Og han var en del av et kunstnermiljø blant annet innbefatter Galleri Dagfinn Bakke., som i år er 30 år.

Galleriet drives i dag av sønnen Einar, men Bakke har ikke pensjonert seg av den grunn.

Han følger sine vante rutiner med å stå opp tidlig, jobbe med malingen og «banale hverdagsting», og tar kveld i rett tid. Rutiner han tilegnet seg i Lofotposten.

Bakke er ikke blant de kunstnerne som drikker rødvin til frokost og finner inspirasjon i rusen. Faktisk er han avholdsmann.

Om det er et sunt og nøkternt liv som er årsaken til at han er en frisk og rask 80-åring, har jubilanten ikke noe godt svar på.

- Jeg er bare takknemlig for å bli så gammel, og å samtidig være oppegående. Jeg har jobbet mye hele veien og kommer til å fortsette med det så lenge jeg holder.

At Dagfinn Bakke har jobbet mye, kan Bjørn Tore Pedersen skrive under på. Forfatteren var klar over spennvidden til Bakke, men størrelsen på produksjonen overrasket ham. Så la oss ta en oppsummering::

Bakke har skapt seg et navn både nasjonalt og internasjonalt gjennom utstillinger, deriblant tre separatutstillinger i USA.Svolvær-kunstneren er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk kulturråd og Nordnorsk Kunstmuseum. Han er dessuten representert i Montreal Bys samlinger i Canada, samt Kong Olavs Kirke i New York.

Alvorlig og munter

Bakkes kunst er videre å finne i haugevis av bøker og på to hurtigruter.Og altså sitt eget galleri.Det sies at turister som går i land med hurtigruta for å besøke det, blir stående og klø seg i håret av undring. Etter å ha gått fra Bakkes humoristiske streker om bord, er ikke rå, voldsom natur det de hadde forventet seg.

- Dagfinn Bakke står i krysningspunktet mellom dypt alvor og stor humor, og er et betydelig navn i norsk kunsthistorie, slår forfatter Bjørn Tore Pedersen fast.

Medmenneske. Betydelig, men beskjeden. Ifølge Arthur Arntzen finnes det ingen som fører så mange stille samtaler med seg selv som Dagfinn Bakke. Også Bjørn Tore Pedersen bruker ordet «stille» når han skal beskrive kunstneren.

- Han er en mann som har gått stille gjennom livet. Han er preget av en god ballast fra barndommen. Han er tro mot sine røtter. Og han er selvkritisk. Blir det ikke hundre prosent som han hadde tenkt, begynner han på nytt, forteller Pedersen.

Når Dagfinn Bakke blir bedt om å beskrive seg selv, blir det, ja, nettopp, stille. Kanskje samtaler han litt med seg selv, før svaret kommer:

- Nja? jeg er vel først og fremst ganske alminnelig. Noen synes kanskje jeg er alt for vanlig. Men jeg håper mest av alt at jeg kan være et godt med- og familiemenneske. At jeg gjør ting på et ok vis, sier han, på en måte som er vennlig og ordknapp på én gang. Når samtalen så vender tilbake til den nordnorske naturen, i ham og rundt ham, kommer Bakke mer på glid.

- Jeg ønsker å vise hvor stor naturen er i forhold til oss mennesker,formidle dramatikken.

- Har moderne mennesker i for stor grad hevet seg over naturen?

- Jeg tror nok at en del urbane mennesker kanskje tenker at de ikke har behov for skyer, himmel, gress, hav og fjell så lenge de har asfalt og kjøpesentre. Men om de tror at alt kan kjøpes, tar de grundig feil. Ekte natur er jo livsgrunnlaget vårt, fastslår Bakke.

Stemmen i den andre enden av telefonen er like lavmælt, men bittelitt raskere nå. Vi spør om naturen som inspirasjonskilde.

- Jeg er glad i å gå i mark og fjell, selv om jeg kanskje gikk mer før. Ellers er det tidligere naturopplevelser som inspirerer og former bildene jeg lager i dag.

- Hvem hadde du vært som kunstner om du ikke var nordnorsk?

- Hm, det spørsmålet har jeg aldri fått, aldri reflektert over.

Ny pause. Det tenkes.

- Faktisk, så tror jeg det kunne slått begge veier. Det er nok bedre levekår for kunstnere i Oslo, der har man alt og alle som betyr noe i sin nærhet, for eksempel de store galleriene. Men jeg ville ikke fått så mye fred og ro.

Bjørn Tore Pedersen er klar når vi spør ham:

- Dagfinn Bakke ville fått større plass og oppmerksomhet om han hadde bodd sørpå.

Men rotfestet gjør ham til den finstemte kunstneren han er, sier Pedersen.

Styrken i naturen. Og så lyset da, ofte bare som en stripe av noe håpefullt.

Gjennom akvarellene sine har Dagfinn Bakke funnet et uttrykk og en form som har appell også i land hvor nordlyset aldri rir himmelen.

- Du omtales gjerne som illustratør og kunstner. Bruker du den skillelinjen selv?

- Ja. Kunstner-begrepet blir ofte misbrukt. Mange kan verken tegne eller male. Bare ettertiden kan avgjøre om noen virkelig er kunstnere. Men illustrasjon kan godt være kunst. Jeg håper at jeg har utviklet meg, blitt bedre med årene, både teknisk og innholdsmessig. Det hele begynte jo med illustrasjoner tegnet med sort kritt for ukebladet Magasinet for Alle. Deretter alle årene i Lofotposten, de var kanskje de viktigste. Dette i kombinasjon med kunstmiljøet i Svolvær. Og nå er akvarellene hovedsaken. Så jeg er vel blitt mer fargerik med årene. Men bare på lerretet, vel å merke. Personlig er jeg ganske så grå og kjedelig, påstår Dagfinn Bakke.

Over grensen

Grå og kjedelig er nå i alle fall ikke humoren som preger tegningene hans. Da han tegnet i Lofoten under navnet Dan, vakte evnen hans til å ta ting på kornet, oppsikt. Folk ventet i spenning på neste dags avis. Ofte var det verdensproblemer på agendaen. Bakke gjorde Tatcher til heks. Han lot Gorbatsjov snuble i Stalins klo, som stakk opp fra graven. Og apropos Sovjetunionen, så skal man ikke se bort fra at Dagfinn Bakke spilte en rolle i forhold til avviklingen av den kalde krigen.

- På slutten av 60-tallet var det en grensekommisær som pleide å ta med seg Dagfinn Bakke-tegninger når han reiste over til Sovjetunionen. Han brukte dem fordi de var fine å løse opp stemningen med. Humor som virkemiddel gjør noe med fastlåste situasjoner, så vi skal ikke se bort fra at Dagfinn Bakke har bidratt til å få slutt på den kalde krigen, humrer Bakke-biograf Bjørn Tore Pedersen.

Godt da, at Bakke valgte et liv med penn og pensel. Å bli kunstner var vel ikke det mest opplagte valget for en unggutt fra Kanstadbotn.

- Om du ikke hadde blitt illustratør og kunstner, hva tror du da du hadde blitt?

Svaret til Dagfinn Bakke kommer etter en liten kunstpause:

- Jeg er jo ganske praktisk anlagt. For eksempel har jeg lært meg å bruke pc og PhotoShop nå. Det var en som mente jeg hadde passet til å være elektriker, men jeg tør ikke spekulere. Jeg. åpen for forslag, ler Dagfinn Bakke.

- Men du lever godt som kunstner?

- Jeg klarer meg sjøl, det er det viktigste. Det er ingenting som er kommet gratis, og jeg har jobbet hardt oppigjennom. Det er jeg enig med meg selv om, konstaterer han.

Et nøkternt liv, fjernt fra kunstbohemene og det finkulturelle kretsløpet hvor mye handler om å selge seg inn på riktig måte, til de riktige menneskene. Og nå kommer altså boka om Dagfinn Bakkes liv og virke.

Hovedpersonen ler litt.

- Det blir merkelig, og jeg er spent. Jeg er jo ikke så glad i oppmerksomhet, selv om det må til. Men det er blitt en virkelig fin bok. Og en ting må jeg tilstå: Da jeg leste manuskriptet, ble jeg skikkelig fenget av historien. Jeg glemte at det var meg den handlet om, sier Dagfinn Bakke, lavt, på linja fra andre siden av Vestfjorden.

Artikkeltags