Brøt ensomheten

Artikkelen er over 13 år gammel

– Å skrive bøker er en ensom jobb, sier Ragnfrid Trohaug. Sånn var det ikke da "Ikke mat sjimpansene" ble til.

DEL

– Tre kloke hoder tenker bedre enn ett. Sånn var det i alle fall i dette tilfellet, slår forfatteren fast.

"Ikke mat sjimpansene" ble til etter en intensiv arbeidsleir i en av forlagets representasjonsboliger, samt flittig korrespondanse over e-post mellom Bergen, Oxford og Oslo. Der henholdsvis Charlotte Glaser Munch, Hilde Hagerup og Ragnfrid Trohaug holder til.

"Ungpikeklubb". – Utgangspunktet var at vi ønsket å komme nærmere hverandre som kolleger. Vi dannet en klubb, som vi på fleip kalte for "Ungpikeklubben". Etter hvert kom vi på at vi ville skrive sammen, forklarer Trohaug.

De ble enige om å skrive en jenteroman.

– Det mases mye om at det er viktig å få gutter til å lese. Vi var opptatt av å ikke glemme de som sitter på hvert et nes, i hver en by og faktisk leser – jentene. Vi bestemte oss for å ta jentebok-sjangeren tilbake, sier Trohaug.

Resultatet er klart i disse dager. Boken ble sluppet 3. november. Den inneholder tre ulike historier om tre ulike hovedpersoner som ytre sett aldri har med hverandre å gjøre, men som likevel er knyttet sammen.

– Vi satte oss et knippe dogmeregler. Handlingen skulle foregå i løpet av et døgn, og vi skulle stjele enkelte setninger fra hverandre, forklarer Trohaug.

Dialekt som maske. Opprinnelig er 28-åringen fra Bodø.

– Jeg flyttet da jeg var 16, sier Trohaug.

Nå bor hun i Bergen. Men dialekten røper hvor hun kommer fra. Selv om hun kan slå om når hun måtte ønske.

– Vi bruker andre dialekter som en maske. Jeg gjør det selv når jeg skriver. Men språket er ikke likegyldig. Den opprinnelige dialekten sitter i ryggmargen, og er en viktig del av identiteten.

Det er den også for Trohaugs hovedperson, Kristin. Som flytter fra Sunnhordland til østlandsdistriktet, og maskerer seg.

– Boken handler om tre jenter som på hvert sitt vis føler seg utenfor. Min karakter er nok mest på siden, sier Trohaug.

Men hun avviser at Kristin ligner på henne.

– Ikke egentlig. Man bruker alltid noen sider av seg selv. Men Kristin er mye mer ekstrem enn meg.

– Er boken bare for jenter?

– Den handler om jenter, men gutter som er litt smarte kan nok lære mye av å lese den.

Artikkeltags