Det er andre gang at stiftelsen Sagaspillet framfører historien om høvdingsetet på Borg i Lofoten sitt fall i 879, og Olav Tvennumbrunnis flukt til Island.

Ved Urdarbrunn utspiller seg på Borg, der familiene og trellene til Borg-høvdingen Olav og Gimsøy-høvdingen Tore møtes til midtsommerblot, og for å feire at Olav Tvennumbrunnis sønn Åsgaut skal gifte seg med Tores datter Gyda.

Samler Norge.

Bakteppet er samlingen av Norge til ett rike, og presset fra kongen om at høvdingene langs kysten skal overføre odel og eiendom til ladejarlene. Tore velger ladejarlen. Olav vil kjempe for sin uavhengighet, og at ætten hans skal få eie sin egen jord. (Var det flere enn sidemannen min som tenkte på EU??)

Vennskapet og slektsbåndene mellom Borg og Gimsøy rives i stykker. Midtsommerblotet, som skulle styrke forholdet mellom de to høvdingsetene, ender i et blodig oppgjør. Når Borg-høvdingen setter kursen for Island for å forbli en fri mann, ligger hans egen sønn Åsgaut og høvding Tore død tilbake på Borg.

Skal man være kresen etter en halvannen - og litt kjølig - time ved Borgpollen: Regien kunne vært litt strammere, og dermed gitt historien mer flyt. At noen av replikkene ikke satt, er vi derimot overbærende med på en premiere. Vi får heller ikke ordentlig tak i samekvinnen Ravdna som har trolldomskraft, og har lært Tvennumbrunni å se inn i framtiden.

Spilleglede.

Men innvendingen bør tillegges langt mindre vekt enn det som er hovedbudskapet i denne anmeldelsen:

Sagaspillet, regissert av Maiken Garder, leverte en forestilling som formidlet dramatikk, kjærlighet, stemning - og ikke minst spilleglede - så det varmet.

Manuset er omarbeidet fra to år siden uten at det svekker historien - heller tvert imot. Gjennom Ragnhild Karijords fortellerstemme blir handlingen bundet sammen, og musikken bidrar til å understreke dramaet som utspiller seg.

Terje Bøe har gestaltet høvding Olav Tvennumbrunni så mange ganger med rop, trusler og sjarm at han framstår som høvding.

Sveinung Skårset har kraften, patoset og troverdigheten som gir liv til Tore fra Gimsøy.

Ved siden av seg har de husfruene Gøril Jensen og Trine Adolfsen som viser styrke og fortviler, trøster og kjefter, men som opplever at familie og kjærlighet må gi tapt for maktkamp, bokstavelig talt på liv og død. Og la meg ikke glemme debutant Astrid Groth som har tilstedeværelse og scenesjarm nok til bevege gradestokken riktig vei...

Dugnad.

Men, det er dugnadsånden som egentlig fortjener å bli trukket fram. De over 100 skuespillerne, korsanger og musikanter som bidrar til å lage et sagaspill som forteller oss en del av Lofotens fjerne historie med innlevelse og lyst. Med så mange ildsjeler rundt om i Vestvågøy-bygdene er det ingen grunn til at ikke Sagaspillet på Borg skal bli en tradisjon.

– Helt enig, sier kultursjef Marit Pedersen Omland.

– Dette var en bedre forestilling enn for to år siden. Jeg er virkelig imponert. At det kom bare 200 på premieren lørdag ettermiddag kan kanskje forklares med Lofotmessa på Leknes...?