Ble mobbet og ertet i Bodø

Artikkelen er over 10 år gammel

Det første kapittelet i boken "Eventyrlige Espolin" omhandler kunstnerens opphold i Bodø. Her gjengir vi kapittelet med tillatelse av forfatter Linda Lillevik.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Brille-Jesus!

En svak mumling. Det kommer fra den største klyngen. Han kan ikke skille den ene stemmen fra den andre. Ser ikke hvem som snakker.

" ....ingenting .... tegner bare ... fra Finnmark .... dum eller .... "

Noen ler. Stemmene stiger.

" ... helt blind ... Brille-Jesus ... "

Det er nå det begynner. Det evige maset om brillene. Han vet det, for han har hørt det før.

"Brille-Jesus! Brille-Jesus!"

Han holder pusten. Får lyst til å rive av seg brillene og slenge dem over alle hauger. Så langt vekk at han aldri finner dem igjen.

"Brille-Jesus!"

Han vil slå, men han hater å sloss.

"Brille-Jesus! Brille-Jesus!"

De roper ikke så høyt. Men de er mange. Sammen er de én eneste stor stemme. En stemme som slår. En stemme som svir.

Guttene i skolegården i Bodø vet ikke at de erter en stor kunstner. De aner ikke at gutten foran dem skal bli en kjent mann. At han skal ha utstillinger i mange land. Norge, Sverige, Danmark, Island, Jugoslavia, USA. At han skal bli en kjendis, lenge før nordmenn vet hva en kjendis er. De vet ikke at han skal utsmykke rådhus, skoler og sykehus. Til og med en politistasjon skal dekoreres med hans kunst.

Han skal få i oppdrag å lage bilder til to av hurtigrutene som frakter folk og gods langs kysten mellom Kirkenes og Bergen. "Ragnvald Jarl" og "Harald Jarl". Staselige skip, med staselige navn. Mange tusen mennesker vil møte bildene hans om bord.

Presidenten i USA? Skal han få et bilde? Ja, han skal nok det. Gitt av Norges statsminister, som en gave fra det norske folk.

Guttene i skolegården i Bodø har ingen anelse om alt dette.

De ser bare en tolvåring som snakker annerledes enn dem. Tonefallet gjør dialekten hans litt forskjellig fra deres egen. Han er fra Finnmark. Det er grunn god nok til å erte. Dessuten har han briller. Tykke briller.

Gutten ser dårlig. Men det er nettopp det dårlige synet som skal bringe ham opp og fram.

En dag skal kunsten hans henge i Nasjonalgalleriet i Oslo.

Gutten heter Kaare. Året er 1919.

Han er en nokså vanlig tolvåring. Men det dårlige synet gjør det vanskelig å følge med på skolen. Han sitter bakerst i klassen og klarer ikke alltid å skjønne hva læreren holder på med der framme ved kateteret. Det går tregt med skolearbeidet. Han må gå to år om igjen, for han er ikke flink nok til å bli flyttet opp til neste klassetrinn.

Kaare vil helst tegne. Skape bilder fra det Finnmark han måtte flytte fra, da faren hans fikk jobb lenger sør. I skolebøkene blir de fineste tegninger til.

Moren hans bekymrer seg for skolegangen hans. Den er ganske elendig. Men hun har tanker om hva han skal bli: Ingeniør. Da kan han tegne broer som hun kan komme og se på og beundre.

Men Kaare passer ikke til å bli ingeniør. Det er forresten mange yrker han ikke passer til. Det dårlige synet gjør det for vanskelig å ha en vanlig jobb.

Men han kan tegne.

Folk og båter og bekker og fjell. Og broer. På sin helt særegne måte. En gang i framtiden skal han lage et bilde som får navnet "Lysbroen".

Det bildet skal komme til å henge i Det Kongelige Slott. Men det vet Kaare ennå ingenting om.

Han vet heller ikke at han en dag skal få sitt eget galleri. Galleri Espolin. Der skal folk vandre rundt og se på bildene hans. De skal la seg berøre av den verdenen han skapte.

"Eventyrlige Espolin," skal de si.

Og de skal smile og riste på hodet. For kanskje ser de seg selv i bildene han laget?

"Eventyrlige Espolin."

Og de kan si det med god grunn. For han sa det selv da han ble gammel:

"Livet er et eventyr. Poenget er at man hele tiden må ha et åpent sinn."

Artikkeltags