At nordlendinger skal ha vært bannlyst av mange søringer er en myte. Nordlændingernes Forening har likevel hatt en viktig funksjon. Lørdag feiret de 150 år.

- Gruet meg til å flytte sørover

- Da folk flyttet sørover, ble vi tatt med i dragsuget. Jeg gruet meg til å flytte. Folk sa det kom til å bli fint, at der kunne jeg ha epletrær i hagen. Jeg var ikke så bevisst på det som skjedde at jeg sa nei. Vi har snakket om det mange ganger i ettertid, at det kanskje ikke var så lurt å flytte så langt fra familie og venner, forteller Rigmor Eidem.

Hun er fra Godøynes utenfor Bodø, som hun fortsatt kaller «hjemme».

Jobben til mannen gjorde at hun flyttet fra Nord-Norge til Nesodden. I andre halvdel av 70-tallet ble hun tilfeldigvis meldt inn i Nordlændingernes Forening.

– Jeg jobbet på et regnskapskontor, og en mann som drev et tømrerfirma var innom oss og mente jeg burde bli medlem. Så han meldte meg inn, forteller Rigmor.

I dag er hun leder av foreningen, og hun legger ikke skjul på hvorfor hun har tatt på seg vervet.

– Arbeidet som foreningen har gjort opp igjennom årene er så imponerende at det er til å besvime av, sier hun.

Samlet nordlendingene

11. oktober 1862 satt Ole Tobias Olsen og en gjeng studievenner, blant dem gildeskålværingen Elias Blix, på Olsens hybel i Kristiania.

De hadde nettopp etablert Nordlændingernes Forening, en forening som skulle samle alle som hadde flyttet til hovedstaden fra Nord-Norge.

Foran dem lå store oppgaver. Foreningen skulle bli et møtested i hovedstaden, men den skulle også utvikle seg til å bli en respektert politisk aktør.

Byggingen av Nordlandsbanen ble påbegynt etter planer av Ole Tobias Olsen, også kalt Nordlandsbanens far.

Foreningen var en pådriver for veibygging i Nord-Norge, økt turisme til Nord-Norge gjennom blant annet utviklingen av Hurtigruten og har samlet inn penger ved forlis eller ulykker, for å nevne noe.

300 medlemmer

I dag en forening med 300 medlemmer, hovedsaklig tilflyttere fra Nordland, Troms og Finnmark. I kveld, to dager etter stiftelsesdatoen, feirer foreningen sine 150 år både som politisk pådriver og som ankerfeste for folk fra Nord-Norge i Oslo.

– Foreninga er som en storfamilie. Den har gjort at jeg har blitt kjent med folk og med landsdelen, forteller Rigmor Eidem.

Fauskemannen Per Henrik Kvitblik er pressekontakt for foreningen. Han kom til Oslo i 1968.

– Det var ikke jobb å få på Fauske på den tiden. Alternativene var, litt spøkefullt sagt, å jobbe på kraftverk på Island og i Posten i Oslo. Jeg valgte det siste, smiler Per Henrik.

Og det var ikke et vennlig møte han fikk med hovedstaden.

– Da jeg kom til Oslo, ble jeg bosatt på et dårlig hospits. Forholdene der var helt ubeskrivelige. Jeg husker da jeg skulle henge fra meg dressen på skapet. Jeg tok av meg dressjakka, hang den på skapet og fikk hele skapet over meg, ler han.

– Senere havnet jeg på et hybelhus i Lørenskog, fikk samboer og ble gift, smiler han.

«Bill.mrk Ikke nordlending»

Det brutale møtet med hovedstaten skal ha vært tilfelle for mange nordlendinger fra første halvdel av 1900-tallet. At det skal ha vært vanskelig for nordlendinger å få hybel, kan de gamle annonsene med «Bill.mrk Ikke nordlending» tyde på.

Også etableringen av Nord-norsk student- og elevhjem i 1960, med Nordlændingernes forenings Nanna With i spissen, kan tyde på det samme.

Men verken Rigmor Eidem eller Per Henrik Kvitblik har opplevd noe nevneverdig negativt med å være nordlending i hovedstaden.

– Med unntak av et par episoder ute på byen, har jeg sjelden opplevd å få negative kommentarer på at jeg er nordlending. Da jeg begynte å kjøre drosje, kunne det hende at passasjerene skyldte på dialekta hvis jeg kjørte feil. Men jeg tror at ideen om at nordlendinger skal ha blitt diskriminert er overdimensjonert, sier Per Henrik.

– Det at man måtte legge om dialekta tror jeg er bare tull. Jeg har da pratet meg igjennom 30 år uten noen negative kommentarer, sier Rigmor.

– Jeg tror det har noe å gjøre med hvilket miljø du havner i. Hvis man kom inn i et arbeidsmiljø med bare østlendinger, kan man ha opplevd noe annet enn hvis du jobber et sted med folk fra hele landet, mener Per Henrik.

En annen rolle i dag

I dag, 150 år etter stiftelsesmøtet på hybelen til Ole Tobias Olsen, har Nordlændingernes Forening fått en annen rolle enn da den også virket som en politisk aktør og som et møtested for tilflyttere fra Nord-Norge.

Foreningen holder blant annet mattradisjoner i live gjennom torsk- og boknafiskaftener. De deler også ut Petter Dass-medaljen til kunstnere, politikere, kulturpersonligheter og andre fra Nord-Norge som på en eller annen måte har gjort seg bemerket.

– Foreninga slik den er i dag har begge bena plantet i nordnorsk kulturliv. I framtida vil nok foreningens oppgave først og fremst være å fremme nordnorsk kultur. Rollen som et møtested for folk som kommer til Oslo fra Nord-Norge er nok utspilt, mener Per Henrik.

- Et godt rykte

– Hvordan er det å være nordlending i Oslo i dag, sammenlignet med 60-70-tallet?

– Det virker som om nordlendinger har et godt rykte, mener Rigmor.

– De oppfattes som folk med mye humor og som har lett for å prate med folk. Kanskje er det også litt mer personlige og har lettere for å åpne seg enn det østlendinger har, mener hun.

– Jeg kan ikke huske å ha tenkt så mye over at jeg er nordlending, hevder Per Henrik.

– Jeg har vært i en bedrift hvor vi har hatt folk med mange forskjellige dialekter. Dessuten har jeg lite familie igjen i Nord-Norge, og har barn og barnebarn her på Østlandet. Men jeg savner å kjøre bil i dårlig vær. Det er kanskje en romantisk forestilling man har, men det er noe jeg virkelig savner med Nord-Norge.