For to uker siden var det dramatiske timer i Bodø fengsel.

En ung varetektsfange ble psykotisk og maltrakterte cellen rett etter å ha blitt innelåst. Seks voktere stormet til i polstrede drakter og med skjold, for å stå i ring utenfor celledøra til alt var ødelagt.

Den psykotiske fangen ble ikke overført til psykiatrien, men satt på glattcelle hvor det så brøt ut en dramatisk brann.

Hvordan fengselet håndterte brannen ser ut til å være like katastrofalt tankeløst som behandlingen av den psykisk syke innsatte, og må etterforskes!

Fangene ble innelåst på cellene ved brannstedet inntil brannfolkene oppdaget dette og fikk de låst ut til luftegården. En ressurssterk fange sørget for å peke ut fangene fra nabocellene som ble kjørt med sykebil til kontroll.

Selv ble den innsatte fraktet i håndjern til legevakt og sykehus av to polstrede politifolk, natten før han skulle løslates, etter å ha fått hodepine av røyken!

I skrytet av vår nye, privateide brannstasjon har vi fått vite at brannfolkene sikres mot røykskade med sluser, slik at klær og utstyr brukt ved brannslukking ikke tas med inn på oppholdsrom. Men det er tilsynelatende ok å låse fanger inn i røyken når det brenner i nabocellen?

Jeg vil få rette en stor takk til de innsatte som har overvunnet fangestigmaet og fortalt hva som skjer på vegne av samfunnet og på vår bekostning bak murer av taushetsplikt, hemmelighold, høye gjerder og piggtråd.

Takk også til AN og NRK Nordland som har forsøkt å trenge bak røykleggingen og floskel-informasjon fra folkets egenmektige «tjenere».

AN har også i det siste vist at politikersnakket om satsing på psykiatrien er ganske tom svada. Mens hjelpeapparatet og saksbehandlingen ellers vokser, blir det mindre og mindre hjelp å få, utenom inne-låsing i en celle.

Salten tingrett og politiets påtalemyndighet er en del av dette samfunnsproblemet som skaper flere tapere og klienter til seg selv. I en dom fra i vinter kan vi lese om et ungt menneske, et mobbeoffer fra Bodø-skolen, som ble dømt til flere måneders fengsel for å ha skapt trøbbel i fylla.

Dette stakkars arbeidsløse, uformuende mennesket hadde ifølge dommen 20–30 akuttinnleggelser og flere månedslange opphold på psykiatrisk sykehus, og hadde fått flere psykiatriske diagnoser. En historie som viser et menneske som ikke er i stand til å se og ivareta sitt eget beste. Likevel ble vedkommende dømt til flere måneder i fengsel og til å betale bøter.

En av diagnosene nevnt i dommen indikerer for enhver googler at vedkommende ikke kan være i stand til å endre atferd uten riktig hjelp, langt mindre forsvare seg i retten. Likevel er løsningen for påtalemyndigheten og tingretten å låse stakkaren inne i fengsel – vedkommende hadde jo forulempet et offentlig tjenestemenneske i fylla, og det fortjener smekk!

Ingen steder i dommen står det å lese at denne psykiatriske pasienten har vært til judisiell observasjon, om det var vurdert om vedkommende var tilregnelig i gjerningsøyeblikkene, eller om det var vurdert om vedkommende var soningsdyktig!

Det forbauser ikke at fortvilte psykotiske fanger gjør selvmordsforsøk i fengsel for å slippe mer hjelp fra et slikt menneskefiendtlig «hjelpeapparat»!

Det som er mest skremmende er den åpenbare mangelen på vilje til selvkritikk eller egenjustis i dette tanketomme, mekaniske justismaskineriet. I et sivilisert land hadde det vært å forvente at slike hendelser ble gransket i sin fulle dybde, og at man tok lærdom av det, men det er nok for mye forlangt, spesielt av norske jurister; her vokter ingen vokterne.

Om det var en fange i politiets varetekt som tente på cellen sin ville jeg forventet at spesialenheten (for frikjennelse av politiet) ville vært like kjapt på pletten som om det hadde vært en biljakt som hadde gått galt.

Eller kanskje ledelsen i Salten tingrett vil vurdere å lære av en åpenbar forfeilet rettspraksis? At vedkommende har både fastlege og bistandsadvokat som kjenner til den psykiatriske historien uten å hjelpe vedkommende, skal jeg la ligge, men alle får nok sine sølvpenger fra felleskassen.

For både de som lever av dette retts(u)vesenet, og for utenforstående, er det lett å glemme at det gjelder mennesker av kjøtt og blod, noens søster eller bror, sønn eller datter, eller deg selv, om skjebnes lune og livets tilfeldigheter innhenter deg med en eller flere dårlige dager.

Anonym far

Kronikkforfatteren er pårørende innen psykiatrien