Thommesen-saken bekrefter at det er slik norske politikere tar ansvar i dag; ved å klamre seg til sine posisjoner.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LederTorsdag erklærte Olemic Thommessen fra Høyre at han går av som stortingspresident. Endelig, vil nok mange si, langt inn i hans eget parti.

Høyres medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen Michael Tetzschner har lenge ment han burde gått av alt i juni, men har vært nokså alene om dette i partitoppen. Ikke minst har partileder – og statsminister – Erna Solberg vært svært uvillig til å diskutere Thommesens skjebne.

Høyre presset gjennom et nyvalg av Thommesen i høst, mot stortingsflertallets reelle vilje, og selv etter hans avgang insiterer hun på at verken Thommesen eller Høyre har skyld i byggeskandalen.

Det er rett og slett på siden av poenget i denne saken, og det er merkelig at statsministeren ikke ser det: Mange har gjort feil som har ført til den gigantiske kostnadssprekken, men det er den øverste lederen for prosjektet som sitter med ansvaret, og han heter Olemic Thommessen.

Da norsk beredskap etter 22. juli fikk skarp kritikk av Gjørv-kommisjonen krevde mange at statsminister Jens Stoltenberg – som øverste ansvarlige for beredskapen, burde ta det ansvaret og gå av.

Stoltenberg svarte med å si at han vill ta det ansvaret; ikke ved å gå av, men ved å bli sittende og rydde opp.

Det introduserte på mange måter en ny forståelse av hva det vil si å ta ansvar, og det er verdt å merke seg at også Thommesen hevdet han nettopp tok ansvar ved å bli sittende.

Erna Solberg har langt på vei støttet ham i dette, og befestet inntrykket av at det er slik norske politikere tar ansvar i dag; ved å klamre seg til sine posisjoner.

Dette er en forståelse av hva det vil si å ta ansvar svært få andre deler. Ikke minst gjelder det blant folk flest, som sjelden har den luksus å kunne ta ansvar ved å unnlate å gjøre noe.

Slik sett gir det som har skjedd rundt Stortingets byggesprekk grunnlag for fortsatt voksende politikerforakt. Det er antakelig den alvorligste effekten av Thommesens vanstyre og Solbergs arrogante avvising av ethvert forsøk på å få Høyre selv til å fjerne ham.

Nå ble hun til slutt berget av at KrF gjenfant sin moralske ryggrad, men hadde Erna Solberg lyttet til Tetzschner kunne både Høyre, og hun unngått dette pinlige nederlaget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags