”We will never forgive, and we will hunt them down”. Dette var president Biden´s ord til det amerikanske folk, etter det tragiske selvmordsangrepet på flyplassen i Kabul.

Dette var kanskje en liten trøst til de drepte amerikanske soldaters etterlatte, men neppe noen trøst for de mange, mange flere afghanere som mistet sine kjære.

The Commander of Chief bekrefter den fatale og primitive mentalitet som hersker innenfor militærmakta. Ingen kan få sine drepte tilbake; dette erkjente også lederne av den store humanitære aksjonen etter 11.sept 2001, og appellerte til myndighetene om ikke å sette i gang med hevnaksjoner.

Hevnaksjonen etter det siste selvmordsangrepet i Kabul, førte til at en familie på 10 personer ble ”henrettet”, herav åtte av dem barn under 18 år. 47.245 sivile afghanere har blitt drept siden krigen startet i 2001, og en FN-rapport viser at flere kvinner og barn har blitt drept eller skadet først halvdel av 2021 enn i noe annet år siden 2001.

Dog skyldes ikke alle sivile tap amerikanske angrep.

Det er ikke vanskelig å forstå det enorme hatet og sinne som kommer til uttrykk blant mange muslimer i de berørte nasjonene, og også innenfor de ekstreme opprørsgruppene.

Invasjonen og krigsoperasjonene flagges med gode intensjoner, som utvikling av demokrati og frihet for befolkningen, og spesielt for kvinner. Resultatet er et helt annet, og innbyggere sitter igjen med lidelser og sorg, svære ødeleggelser av boliger, infrastruktur, økonomi, og ikke minst en enorm utrygghet, samt knuste illusjoner – hva blir det neste? Dette er krigens vanvidd, og den uendelige onde sirkel som våre myndigheter og vårt militærapparat enda ikke har tatt inn over seg.

Jeg spør: Har ikke de tragiske følgene av krig og krigstilstander rett til det samme mediafokus som alle negative konsekvenser av våre inngrep i natur og for vårt klima?

Det var kun 1 av 421 representanter i Representantenes Hus som, 15.9. 2001 stemte imot president Bush autorisasjon til å bruke ”all necessary and appropriate force” – mot ethvert land og mot enhver som kunne ha noe med – eller assosieres - med terrorhandlingene i New York.

Demokraten, Barbara Lee, var denne ene og modige stemmen. Hun holdt en sterk tale i Kongressen, som hun avsluttet med, (oversatt): ”Mens vi går til handling, la oss for all del ikke gi næring til den ondskap vi misliker og forakter”.

Ytringsfriheten kan dog være et tveegget sverd; B. Lee ble så å si tiet i hjel, og måtte hurtig skaffe seg livvakter.