«Når vi forbyr krigslek i barnehagene kan det øke interessen, men enda viktigere: Vi stenger en kanal for barna til å uttrykke seg innenfor trygge rammer. Dersom barna fortsetter å leke krig, kan det ses på som et bevis på at dette er viktig for dem», mener den svenske psykologen og familieterapeuten Margareta Öhman.

Vi ser det stadig vekk; voksne som forsøker å styre barns lek. Tidligere denne uka kunne vi lese i Aftenposten at barnedirektøren i Oslo kommune, Hege Hovland Malterud, ble irettesatt av en nabo da hun og sønnen drev med en krigslignende lek i bakgården. Sønnen med et ufarlig plastlekevåpen. Naboen mente det var uhørt å leke krig når det nå er virkelig krig i Ukraina.

Det er nok mange voksne som tenker på samme måte. Uviljen mot å la ungene få lekevåpen sitter dypt, men voksne glemmer en viktig ting: Har ikke ungene lekevåpen, lager de sine egne. Og blir krigslignende lek forbudt, blir den enda mer spennende. For barn har lekt ulike former for krig og død til alle tider. Lenge før krig kom inn i stua gjennom tv-en, var det å «dø» en del av leken. Tenk på cowboy og indianer, med henholdsvis knallpistol og pil og bue. Det var om å gjøre å «drepe» flest mulig av fienden, som måtte legge seg ned og spille død hvis de ble truffet. En sanglek som «Bro, bro brille» er ikke akkurat for sarte voksne. «Fare, fare, krigsmann, døden skal du lide …», og den som fanges havner i den sorte gryte. Kokt, der altså. Jentene hadde sine måter å leke «død». For eksempel tok den onde stemor livet av jenter ved at de måtte spise et forgiftet eple. Og så «døde» de. Og måtte ligge der «død» til prinsen kom.

Det er ikke noe rart i at unger leker krig i disse tider, når nyhetssendingene er fulle av reportasjer fra krigsherjede Ukraina. Selv små unger får med seg dette. Barn leker det de ser, spesielt det som er skremmende. Leken er terapi. Det mener også SOS-barnebyer, med sine erfaringer med unger over hele verden. Lek heler dype sår, og er den aller beste traumeterapien. – Man ser ofte traumatiserte barn som har opplev krig, leke krig, og barn som har sultet eller vært skadet, bringer det inn i leken. Det er ikke noe de reflekterer over bevisst, men som likevel er med på å bearbeide de vanskelige opplevelsene, ifølge barnepsykolog John Halse. At barn leker ut sine traumer og frykt, er velkjent. I 1999 kom krigen i Kosovo til en sandkasse i en barnehage i Bergen, viser en studie omtalt i Utdanningsnytt. Ungene ble observert mens de bombet en konvoi av lekebiler, og sprengte bruer i sandkassen. For sånn er det i krig, for det hadde de sett på tv.

Selv om voksne ofte tror at unger ikke forstår noe, eller følger med, får de små med seg mer enn vi liker fra nyhetssendingene og voksnes prat. Som at krigen kanskje kan berøre Norge, eller er det fare for atomkrig. Å leke krig akkurat nå er derfor kanskje den helt riktige terapien for både sandkasseunger og de litt større.

Krig er ingen lek. Det er heller ikke ungenes lekekrig.