Gå til sidens hovedinnhold

KrFUs ruspolitiske forvirring

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dersom KrFU mener alvor i at de ønsker en ruspolitikk som setter omsorg for brukerne i sentrum, kan de ikke tviholde på en straffepolitikk som har ført til at personer som bruker ulovlige rusmidler har blitt stigmatisert, trakassert og diskriminert. I stedet må de gå inn for avkriminalisering.

I avisa Nordland 10. september tar Edel-Marie Haukland og Astrid Sofie Nordkil fra KrFU til orde for en ruspolitikk med tre tanker i hodet samtidig. Den ruspolitikken de skisserer i innlegget er imidlertid en god illustrasjon på at faren med å ha tre tanker i hodet samtidig, er at man begynner å tenke uklart.

Dagens ruspolitikk, der vi straffer personer som bruker ulovlige rusmidler, har ledet til at våre medmennesker har blitt stigmatisert, trakassert av politiet, diskriminert av det offentlige, og støtt ut av fellesskapet. Den har ledet til at rusmiddelbrukere ikke tør å snakke åpent med lege eller tilkalle ambulanse av frykt for straff eller andre sanksjoner. Den har preget samfunnets holdninger på en slik måte at skadereduserende tiltak gjennomgående har blitt motarbeidet, på bekostning av rusmiddelbrukeres helse og velferd.

Det er på bakgrunn av anerkjennelsen av straffens negative effekter at Rusreformutvalget har foreslått å flytte reaksjonsansvaret fra justissektoren til helsesektoren ved å avkriminalisere bruk, innehav og erverv av mindre mengder ulovlige rusmidler til eget bruk. Haukland og Nordkil hevder de støtter en slik omlegging av reaksjonsansvaret, og tar til orde for en politikk der personer med rusproblemer får tilbud om hjelp snarere enn straff. Samtidig fremhever de betydningen av at man fortsatt jobber for å begrense tilgjengeligheten av ulovlige rusmidler, og at man reagerer på folks rusmiddelbruk ved å raskt sette dem i kontakt med helsevesenet.

Det burde da virke betryggende for Haukland og Nordkil at det er nettopp dette som er foreslått av Rusreformutvalget: Narkotikabruk skal fortsatt være ulovlig, men istedenfor å straffes med forelegg og et stigmatiserende rulleblad, skal brukerne settes i kontakt med en rådgivende enhet i kommunen. Her vil brukeren få tilbud om individuelt tilpasset helsehjelp. Politiet skal fortsatt jobbe avdekkende, og en person som blir mistenkt for å ha ulovlige rusmidler på seg vil bli visitert, og eventuelle rusmidler vil bli beslaglagt. Forslaget innebærer ingen endring av politiets hjemler til å etterforske salg, og heller ingen endring for samfunnets øvrige forebyggende innsats. Det er heller ingenting i veien for å investere mer penger i politiets arbeid mot narkotikaomsetning eller i det forebyggende arbeidet.

En omlegging fra justissektoren til helsesektoren, slik som utvalget har foreslått og Haukland og Nordkli tar til orde for, forutsetter imidlertid at vi slutter å møte rusmiddelbrukere med straff, altså en avkriminalisering. Det fremstår dermed inkonsistent når Haukland og Nordkil i det samme innlegget sier at de ikke ønsker en avkriminalisering. I stedet tar de til orde for en såkalt “depenalisering”, uten at de sier noe mer om hva de legger i begrepet. Dersom det innebærer at rusmiddelbruk fortsatt skal være straffbart, være seg med bøter eller fengsel, er det vanskelig å se hvordan dette kan være forenlig med å flytte reaksjonsansvaret fra justissektoren til helsesektoren.

Dersom vi på alvor ønsker en rusmiddelpolitikk som setter omsorg for brukerne i sentrum, og som tar tak i den stigmatiseringen, diskrimineringen og trakasseringen disse menneskene føler på, er vi nødt til å slutte å definere og behandle dem som kriminelle. Med andre ord: Vi må avkriminalisere.

Kommentarer til denne saken