Gå til sidens hovedinnhold

Koronasaken mot AP-toppene: Bygger henleggelsen på riktig juss?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Politiet har nå henlagt saken mot AP-politikerne som festet i strid med koronaregler på hotell i Bodø. Avisa Nordland har i en lederartikkel argumentert godt for hvorfor dette kan gi en uheldig signaleffekt, og at henleggelsen kan gi inntrykk av at alle ikke er like for loven. Dette synet deler jeg fullt ut. Henleggelsen bygger på at det vil være i strid med «klarhetskravet» å forfølge denne saken nærmere. Det er videre begrunnet med at det på tidspunktet for det famøse nachspielet, både fantes en nasjonal regel (som forbød arrangementet), og en lokal regel (som tilsynelatende tillot arrangementet). I lederartikkelen hevdes det at det er «ingen grunn til å betvile denne juridiske vurderingen, og det er ikke det som gjør denne henleggelsen uheldig.» Etter mitt syn kan det imidlertid åpenbart stilles noen spørsmål ved den juridiske vurderingen, og jeg skal her kort redegjøre for hvorfor.

Det følger av Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 at ingen kan straffes uten at det foreligger lovhjemmel. Domstolene legger også til grunn et såkalt klarhetskrav, som innebærer at loven må være såpass tydelig at man med rimelighet kan innrette seg etter denne. Høyesterett har (i HR-2020-955-A avsnitt 22) uttalt:

«I lovkravet ligger at den aktuelle straffebestemmelsen må være tilgjengelig for allmennheten. Den må videre være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes».

Det er særlig viktig i straffesaker, og under påvirkning av internasjonale menneskerettskonvensjoner, har utviklingen de seneste år gått i retning av en strengere praktisering av klarhetskravet. Det første spørsmålet er derfor om det nasjonale arrangementsforbudet er tilstrekkelig klart formulert. I forskriften § 16 c, som trådte i kraft 12. mars kl. 24.00, heter det: «Det er ikke tillatt å gjennomføre arrangementer». Arrangementer er definert i forskriftens § 13, og nevner eksplisitt sammenkomster på hoteller. Videre er det i forskriftens § 24 fastsatt at «Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser i denne forskriften, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder». Forskriften ble kunngjort 12. mars kl. 19.05. Isolert sett er det ikke tvilsomt at forskriften oppfyller kravene til klar lovhjemmel.

Da nachspielet fant sted, fantes det også en annen regel om arrangementer i Bodø. Den lokale forskriften § 5, som trådte i kraft 12. mars kl. 00.00, forbød arrangementer med mer enn ti personer til stede. Isolert sett, var AP-politikernes arrangement i tråd med denne regelen, og de kan ikke straffes på dette grunnlaget. Spørsmålet er imidlertid om eksistensen av denne regelen fritar AP-politikerne fra ansvaret fra å overholde den nasjonale regelen? Både Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), har lagt til grunn at idet må tas hensyn til helheten i rettskildebildet, og ikke bare den enkelte lovtekst isolert. EMD, som har vært toneangivende for forståelsen av klarhetskravet i norsk rett, har imidlertid på generelt grunnlag uttalt:

«national law must be formulated with sufficient precision to enable the persons concerned – if need be with appropriate legal advice – to foresee, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail».

Dette sitatet er illustrerende for at enhver uklarhet ikke er tilstrekkelig for å frita for ansvar. Om nødvendig, forventes det også at borgerne søker å avklare eventuelle uklarheter ved å oppsøke rettslig hjelp. I utgangspunktet er det ikke tvilsomt at Regjeringen kan innføre strengere koronarestriksjoner enn det som er fastsatt lokalt. Det er også godt kjent at myndighetene differensierer koronatiltakene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og at disse endrer seg hyppig. Hvis det oppstår en tilsynelatende regelkollisjon, slik tilfellet var her, er utgangspunktet at den til enhver tid strengeste regel gjelder. Det framgår til og med av Bodø kommunes hjemmesider. Videre er det slik at nyere regler som hovedregel går foran eldre regler. I jussen kaller vi det lex posterior-prinsippet. Også dette tilsier at man var forpliktet til å følge den nasjonale forskriften som ble vedtatt etter den lokale forskriften. Det er etter mitt syn ikke i strid med klarhetskravet å forvente at innbyggerne, eventuelt med rettslig hjelp, klarer å innrette seg etter dette.

Sakens kjerne er egentlig ikke den nasjonale forskriftens klarhet, men den rettslige usikkerhet som oppstår på grunn av en tilsynelatende motstrid mot en tidligere vedtatt lokal forskrift. Uklarheter om rettsreglers rekkevidde, kalles i jussen for rettsvillfarelse. Terskelen for å frita for straff på dette grunnlaget er imidlertid svært høy. Høyesterett har (i HR-2014-1359-A avsnitt 27) uttalt:

«Det skal ifølge sikker rettspraksis svært mye til for at uvitenhet om reglene eller deres innhold skal anses som unnskyldelig».

At villfarelse om rettsregler sjelden fritar for straff er begrunnet i hensynet til effektiv håndhevelse. Så vidt jeg vet har ikke AP-politikerne påberopt seg dette grunnlaget, og det synes heller ikke som det er vurdert av påtalemyndigheten. Mitt stalltips er likevel at dette er sjanseløst. Det var ikke hvem som helst som deltok på nachspielet i Bodø, og hvis ikke toppolitikere klarer å holde seg orientert om de til enhver tid gjeldende koronaregler, hvem kan da forventes å gjøre det? Alle kan trå feil, men når toppolitikere verken overholder, eller blir holdt ansvarlig for brudd på koronarestriksjoner, så blir det ingen lett jobb å legitimere dem ovenfor resten av befolkningen. I Grunnloven § 98 heter det at: «Alle er like for loven», men noen er visst likere enn andre ...

Kommentarer til denne saken