Offentlig eierskap til vannressurser og kraftproduksjon har vært en suksesshistorie, i alle fall inntil nå. Suksessen har vært under angrep flere ganger som da norske politikere ville selge produksjonsanleggene med begrunnelse at det var tilstrekkelig at vi hadde kontroll med distribusjonsnettet. I neste omgang var det EU som utfordret hjemfallsinstituttet, men det ble heldigvis avverget. Dessverre gikk man ikke langt nok ved å ekskludere kommuner og fylkeskommuner som eiere.

Konsekvensene av EU-tilpasset energilov og utenlandskabler har alle fått erfare denne vinteren; noen mer smertelig enn andre. Advarsler har ikke manglet. Ingen grunn til å tro at fremtiden blir enklere om ikke dagens politikere enes om å ta grep.

Politikernes mantra for tiden, som stadig oftere gjentas, er vindmøller til havs, som både skal redde oss og Europa fra konsekvensene av feilslått energipolitikk.

Vindmøller til havs er antatt å ha effektpotensiale lik turbinkapasiteten i våre kraftverk.

Kraftverkene produserer om lag 1/2-parten av energiforbruket i Norge. Resten av energibruken kommer fra skitne kilder, som skal erstattes med grønn energi. Den kan vi få fra vindmøller, men da blir det ikke mye tilbake til å redde Europa med. Norge har m.a.o. ikke noe betydelig kraftoverskudd verken på sikt eller nå.

For Norge er vindenergi og vannkraft en suveren kombinasjon. De har sin største produksjonskapasitet på ulike årstider og vannkraften er hurtig regulerbar og kan dermed dekke differansen mellom tilgjengelig vindkraft og kraftetterspørsel.

Denne enestående situasjonen kan lett skusles bort om ikke politikerne greier å bli enige om energipolitikken, spesielt Norges rolle i EUs omstilling.

Det er mildt sagt rart at ikke eierskapet til vindmøller til havs skal ha like stor «beskyttelse» som eierskapet til kraftstasjoner. Potensialet for kartproduksjon er (like) stort. Derfor bør nasjonalt statlig eierskap lovfestes. Dette er det for lite oppmerksomhet rundt. Man kan ikke tillate seg samme slapphet til konsesjonsbehandling og eierskap som til vindmøller på land. Nasjonal eierskap til rein kraft er strategisk eierskap.

Norsk politikk/Regjeringen må derfor ha ambisjon både for at eierskap og disposisjonsrett til havvindparker er nasjonalt. Står man ikke opp for eierskapet mister man det. Eierskap til rein energi er viktig strategisk.

Nasjonalt eierskap kan også bli/være et viktig virkemiddel for å omstille verftsindustrien til å bli leverandører til en vekstnæring. Det vil være god industripolitikk som sammen med klok forvaltning og eierskap av energiressursene vil konsolidere det «norske hus».