Kongene av Napoli

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Over 80.000 tilskuere, 253 journalister og 78 fotografer har møtt opp på stadion. En hel by ligger øde, og forventningene er enorme. I sentrum for det hele: ikke to fotballag, ikke en gang ett lag, men én spiller. Han trikser litt med ballen i midtsirkelen, hilser på fansen og mottar deres hyllest.

Året er 1984, måneden er juni og byen er Napoli. Og spilleren alle var kommet for å se? Diego Armando Maradona. Et 24 år gammelt vidunderbarn nettopp kjøpt fra Barcelona for det som den gang knuste alle overgangsrekorder. Napolis fotballag hadde da ikke vunnet noe som helst på over 20 år (cupen i 1962), men nå endelig...

For å forstå laget Jens Petter Hauge møter søndag, må du forstå byen Napolis forhold til Diego Maradona. Kongen av Napoli for nesten alle innbyggerne, Gud for resten. Under hans periode i byen ble tusenvis av barn døpt Diego eller Diega, og etter det første seriemesterskapet i 1987 skal så mye som 25 prosent av alle nyfødte i en av bydelene ha blitt oppkalt etter fotballguden.

Napoli er en av Europas aller eldste byer, og hadde sin egen konge til langt inn på 1800-tallet. Byen var den første i Italia som fikk jernbane, og var den gang også en av kontinentets aller største byer. Så begynte nedgangen, og Napoli ble etter hvert preget av en blanding av mindreverdighetskompleks overfor et stadig mer vellykket Nord-Italia og stormannsgalskap i forhold til egen historie.

Dette preget også fotballen i Napoli; laget slet stort sett i motgang, og fansen mente mesteparten av motgangen skyldtes et seriesystem og dommere som favoriserte lagene fra nord, særlig Juventus og Milan. Innimellom ga dette seg voldelige utslag. Som i november 1955 da de møtte Bologna på hjemmebane, og ledet 3-0 med 15 minutter igjen. Kampen sluttet 3-3- etter et omstridt straffespark i siste minutt. Tilskuerne stomet banen, og både dommeren og Bolognas spillere måtte barrikadere seg i garderoben.

Da Maradona ankom sommeren 1984 var det derfor som selveste Frelseren: Verdens beste fotballspiller skulle endelig gjøre Napoli til ikke bare Italias, men verdens beste lag. Så god var den italienske serien på den tiden, med spillere som Platini, Zico og Van Basten. Og Frelseren innfridde, selv om det skulle ta litt tid.

De to første årene var ingen stor suksess, selv om laget krøp nærmere toppen. Sesongen 1986-87 startet også forsiktig, med én seier på de tre første kampene. Så begynte samspillet å sitte og foran kampen hjemme mot Fiorentina 10. mai 1987 trengte laget kun uavgjort for å bli seriemester. Stadio San Paolo var utsolgt, og de som ikke hadde fått billett hadde trengt seg sammen på byens tusentalls av barer. Tiden sto stille i halvannen time, og knapt ett menneske beveget seg utendørs.

Så eksploderte det. Andrea Carnevale hadde gitt Napoli ledelsen etter 29 minutter, Roberto Baggio hadde utlignet akkurat ti minutter senere. Så fulgte 54 minutters neglebitende lidelse før dommeren blåste av kampen på 1-1. Hele byen stormet ut i gatene, og lagde en av historiens villeste folkefester. Hundrevis av busser ble fanget i folkemengden, som deretter brukte deres tak til å danse og svinge lyseblå flagg. Og på kirkegårdsmuren skriblet noen fans et av fotballens mest berømte grafitti: "Dere aner ikke hva dere går glipp av"!

Dette ble det absolutte høydepunktet i Napolis fotballhistorie. Laget vant riktignok scudettoen en gang til med Maradona på laget (1989-90), UEFA-cupen (1988-89) og den italienske supercupen (1990). Men nedturen hadde alt begynt. Maradona scoret fremdeles spektakulære mål, men skinte mindre og mindre sterkt. Historier om kokainmisbruk, prostituerte og mafiaforbindelser begynte å dukke opp i media. Men i Napoli var han fremdeles Gud; lagkameratene pisset for ham under dopingtestene og politiet så en annen vei.

Det hele snudde 3. juli 1990. Italia skulle møte Argentina i semifinalen av landets eget VM i fotball. Jeg var selv i Nord-Italia den sommeren og husker ennå spekulasjonene i forkant. Kampen skulle gå i Napoli, og alle der jeg bodde mente det var galskap: Det blir som å spille på bortebane, hevdet de. Folk i Napoli kommer til å heie på Maradona og Argentina, ikke på det som skulle vært hjemmelaget.

Kampen endte 1-1, etter at sensasjonen Schillaci hadde gitt Italia en tidlig ledelse. Argentina vant straffespark-konkurransen, vårt vertskap i Liguria la champagnen tilbake i kjøleskapet, en av gjestene spilte en melankolsk trompetsolo og et helt land gråt. Selv i Napoli var mange skuffet over utgangen av kampen, og selv om Maradona samme vår hadde sikret byen dens andre scudetto, begynte stemningen å snu.

Det lokale politi begynte å avlytte Maradonas telefonsamtaler med camorra-familien Giuliano, og dopingjegerne kontrollerte ham hyppigere og hyppigere. Til slutt fikk begge napp. 17. mars 1991 testet han positivt for kokain etter en kamp mot Bari, mens hans gamle sjåfør Pietro Pugliese gikk med på å vitne både om hans omgang med prostituerte og mafiaen. I begge tilfeller med ham selv som mellommann.

Maradona fikk 15 måneders utestengelse fra all fotball for dopingen, mens hans advokater klarte å forhandle fram en 18 månders betinget dom for de kriminelle anklagene. Diego Maradona spilte aldri mer for Napoli, men er fremdeles elsket i byen og tett knyttet til dens selvbilde. Den lurvete fattiggutten, det lovløse geniet som var bedre enn alle andre og ikke brydde seg om noen form for regler. Omtrent slik folk i Napoli ser på seg selv og sin by.

"Lurvete", "fattig" og "lovløs" går også igjen i måten mange andre italiener ser på Napoli, men da helt uten positive konnotasjoner. 1991 var også året Lega Nord ble stiftet. Legaen er et halvfascistisk parti som argumenterer for å skille ut Nord-Italia som egen stat. De sørlige deler av Italia består for dem av late halvmennesker som lever av overføringer fra nord. Legaen ledet an i en mental regionalisering av Italia, der konflikten mellom nord og sør ble bitrere og bitrere.

I denne konflikten spiller fotballen en sentral rolle. De mektige lagene i nord (Juventus, Milan, Inter) har vunnet 26 av 30 seriemesterskap i årene etter at Napoli vant i 1990. Kun Roma og Lazio (en hver) har vunnet utenfor Nord-Italia. For Napoli har disse årene vært et mareritt; de har rykket ned flere ganger og i 2004 ble de slått konkurs og plassert i serie C.

Men selv der hadde de over 50.000 tilskuere på kampene, og etter at klubben ble kjøpt opp av filmmogulen Aurelio De Laurentiis begynte en ny opptur. I 2017-18 var Napoli med og slåss om seriemesterskapet helt fram til siste runde, men Juventus vant. Trener Sarri dro til Chelsea etter den sesongen, men året etter sikret Carlo Ancelotti klubben et nytt sølv. Men ambisjonene var enda større, og etter en dårlig start på sesongen 2019-20 fikk Ancelotti sparken. Han ble erstattet av Gennaro Gattuso, og da er vi tilbake i Milano, og laget Napoli møter lørdag.

Gennaro Gattuso er nemlig en av de størst legendene i AC Milans moderne historie. To ganger seriemester med klubben, to ganger vinner av Champions League, og verdensmester med Italia i 2006. Særlig større blir det ikke, men Gattusos trenerkarriere har ikke vært like lysende. Napoli er hans sjuende klubb på ni år, og han har ikke vunnet noe. Han har også trent AC Milan. Det skjedde i årene 2017-19, før begge parter ble enige om å avslutte kontrakten etter at laget ikke nådde Champions League to år på rad.

Det er altså sterke følelser knyttet til søndagens kamp. Fra begge lag. Gattusos posisjon er antakelig sterkere i Milano enn Napoli akkurat nå, selv om Napoli har startet sesongen svært bra. Serieleder Milan må likevel finne seg i et visst favorittstempel. På den andre siden har Gattuso samme fornavn som Napolis skytshelgen, St. Gennaro. Så får vi se om det er magi nok, eller om Jens Peter Hauge og hans medspillere har et trick eller to å svare med.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken