Gå til sidens hovedinnhold

Kommunikasjon og omsorg i pandemitiden

Artikkelen er over 1 år gammel

Pandemien frarøver yngre, eldre og sårbare muligheten til sosial kontakt og personlige møter både med sine nærmeste og med helsesektoren.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sykepleiere er vant til å bruke munnbind i møte med enkelte pasienter, men nå i disse pandemitider brukes det i langt større grad enn vanlig. Folk utenfor helsesektoren har også tatt de i bruk, det er blitt et hverdagslig syn å møte andre som har munnbind på i det offentlige rom. Vi må være obs. på at hindringen munnbindet representerer gjør noe med kommunikasjonen mellom oss og måten vi viser omsorg til hverandre.

Sykepleierne møter både pasienter som ønsker å være fysisk nær andre, men også de som ikke er vant til eller unndrar seg nærhet og berøring. Vurderingen skjer fortløpende ved å tolke både verbale og nonverbale signaler, men det er blitt vanskeligere nå. Gul smittefrakk, munnbind, hansker og vernebriller er naturlig og betryggende påkledning på operasjonssalen, men i andre sammenhenger vil det kunne skape avstand og en følelse av ensomhet, ubehag eller frykt hos den som er pasient. Oftere enn før skjer kommunikasjonen via en internettsamtale, gjennom et vindu i ei dør eller bak en dataskjerm.

Det er pandemi med dråpesmitte og for noen et dødelig virus, det påvirker oss alle. Sykepleiere så vel som andre i helsesektoren må trekke oss fysisk tilbake der det er mulig. Vi går kun inn til pasienten når det er høyst nødvendig, når stell og prosedyrer må utføres. Det kan oppleves som en avvisning, men det er for å beskytte både oss selv og våre pasienter. Når smitte mistenkes, isoleres personen enten i et isolat på sykehuset, i eget rom på sykehjemmet eller i sitt hjem. Å være isolert fra andre, uten å kunne bevege seg fritt strider mot vår vestlige levemåte og etiske prinsipper. Vi har et medfødt behov for å bli sett, for kontakt og tilhørighet. Hjerneforsker Ole Petter Hjelle påpeker at helsen kan forverres uten fysisk kontakt, blodtrykk og puls stiger og uro kan forverres. I tillegg opplever de som blir alvorlig syke å streve med pusten. Sammen med frihetsberøvelse kan det være en skremmende opplevelse, selv om vi reagerer ulikt på det.

Mange eldre var avskåret fra omgang med sine nærmeste i lengre perioder i vår da nesten ingen fikk komme på besøk på sykehus, omsorgssentre eller sykehjem. Det er fortsatt restriksjoner for besøk i tillegg til at flere eldre fortsatt er i en frivillig karantene i frykt for å bli smittet. Situasjonen føles utrygg og usikker for oss alle mens vi venter på en vaksine.

Vi ønsker derfor å sette fokus på viktigheten av omsorg i en tid hvor man kanskje enda mer enn før har behov for noen som kan få en til å føle seg trygg og ivaretatt. Omsorg er et viktig prinsipp for sykepleierne, hvor både tilnærming og væremåte tar utgangspunkt i og tilpasses hver enkelt pasientens ønsker og behov. Kroppsspråket er en del av fagutøvelsen. Selv om sykepleierne er lei av å bli redusert til «varme hender» når media omtaler faget vårt, har forskning vist at varsom berøring og nennsomt gjennomførte prosedyrer er viktig for opplevelsen av god sykepleie.

Alle mennesker sier mye helt uten ord, en nonverbal kommunikasjon ved hjelp av ansiktsuttrykk, kroppsholdning og bevegelser. Men kommunikasjon kan være utfordrende, det er flere mulige feilkilder på veien mot forståelse. Når vi møtes blir vi lynraskt oppfattet og tolket som for eksempel sint, glad, optimistisk eller usikker. Den vi møter leser våre følelser før de når bevisstheten vår, «det bare blir sånn», helt naturlig. Kommunikasjonen, både verbal og nonverbal blir ekstra krevende når man ikke får møtes mer enn høyst nødvendig og man må holde avstand. Vi mister en viktig dimensjon når vi ikke kan vurdere kroppsbevegelser, ansiktsuttrykk eller kjenne den andres hud mot vår. Den verbale kommunikasjonen må derfor være ekstra tydelig for å unngå misforståelser.

Bruk av munnbind, visir, hansker og gulfrakk samt det å redusere hvor mye vi møter hverandre er nødvendige løsninger nå, men vi må være klar over begrensningene og avstanden dette medfører både i den familiære og profesjonelle omsorgen. Vi får lite fysisk kontakt, til og med lite øyekontakt med andre mennesker. Dagens Covid-19 pandemi frarøver både de yngre, de eldste og de mest sårbare muligheten til sosial kontakt og personlige møter både med sine nærmeste og med helsesektoren.

Møter med både sykepleiere og familie gjøres oftere via en telefon eller pc-skjerm i ulike former for digitale samtaler, og velferdsteknologiske tilbud blir en nødvendig erstatter for det fysiske møtet i disse dager. Situasjonen er ekstra utfordrende for de som ikke lenger kan huske sin egen familie eller dra nytte av en telefonsamtale eller «facetime». Mange sykepleiere har erfart at selv om ikke pasienten lengre kjenner familien sin igjen, etterlater besøket av et kjært familiemedlem oftest en god følelse hos pasienten. Det er klart at digitale møter ikke fullverdig kan erstatte et fysisk møtet, men er nødvendige hjelpemidler i situasjonen vi er i nå. Digitale samtaler kan være et godt supplement, også for å utøve sykepleie og omsorg.

Vi var ikke godt nok forberedt på en pandemi, selv om risikoen har vært erkjent både faglig og politisk. I tillegg til at vi manglet både personell og utstyr, viste det seg at tekniske løsninger for digitalt tilsyn og internettløsninger som pasientene kan benytte fortsatt er lite utbredt i mange kommuner. Helsesektoren har satset på velferdsteknologi og kommunikasjonsteknologi i flere år, men det mangler enda både utstyr og opplæring for å møte behovet vi har sett det siste halvåret. Denne mangelen skaper utrygghet, men helsepersonell er gode til å improvisere og har tilpasset pleien med digitale hjelpemidler der det har vært mulig.

Dette kan lett overføres til «folk flest». Det gjør noe med oss å holde avstand, å ikke berøre, å møtes sjeldnere. Spesielt for de som bor alene er det fare for å bli ensom, å ikke få dekket behovet for nærkontakt med andre. Det sniker seg inn hos folk flest.

Vi vil gjerne påpeke viktigheten av å ta vare på hverandre, å forsøke så godt vi kan. Det kan kanskje virke «enkelt», men det betyr noe når vi smiler og hilser på de vi møter, viser velvilje til hverandre og at vi tar en ekstra telefonsamtale til den vi vet sitter mye alene. Et oppmerksomt nærvær, aktiv lytting og en respektfull holdning gjøres helt uten ord og med blikket kan vi signalisere omsorg og trygghet og på den måten gi den andre et ankerfeste. Det betyr noe for den enkelte, også når det er pandemi. Kanskje særlig når det er pandemi.

Vær et godt medmenneske, spesielt i denne tiden. Husk at det kan være akkurat deg, i akkurat dette møtet med en annen som gir en god følelse og en trygghet som varer. Som redder dagen, kanskje hele uka for den andre. Det gjelder oss alle, enten man er sykepleier eller ei. Det har nemlig noe å si, omsorg er viktig.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.