Ja til kommunefølelser!

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Mandag skal det være folkeavstemning i Steigen om kommunesammenslåing blant annet med Bodø.

DEL

LeserbrevEn gjenganger i kommunereformdebatten er todelingen mellom fakta og følelser.

Fakta presenteres på den ene siden som det nøytrale og objektive grunnlaget innbyggerne bør diskutere og avgjøre på bakgrunn av, mens følelser blir dysset ned som et forstyrrende element i debatten.

Følelser fremstilles som en uraffinert og utemmet egenskap ved oss mennesker, som helst ikke bør få avlede diskusjonen. I alle fall bør de skjules når de «virkelige» og viktige sakene skal diskuteres; som kommunestørrelse, kommunegrenser og lokaldemokrati.

Det er en interessant tankeøvelse å se for seg hvordan samfunnet hadde vært uten at følelser hadde ligget til grunn for samfunnsutvikling og planlegging.

Det at vi mennesker har empati og nærer følelser for hverandre, andre arter og omgivelsene vi lever i, skaper i bunn og grunn rammene for at vi kan leve gode liv sammen. Følelser som grunnpremiss gjør at veldig mange flere har det godt, at vi ikke (i enda større grad) dreper hverandre i kamp om ressurser, og ødelegger planeten mer enn det vi gjør.

Uten følelser hadde det rasjonelt sett vært meningsløst å bruke ressurser på å ta seg av ubrukelige gamle mennesker eller andre funksjonsnedsatte som ikke kan yte maksimalt til artens overlevelse.

Sammen med unger uten foreldre, kunne dysfunksjonelle eller usunne individer praktisk og greit blitt satt ut i skogen eller kastet på sjøen uten at noen hadde brydd seg om det. Uten følelser ville vi i enda større grad tillatt at noen individer og grupper forble svake, andre stadig sterkere.

Selv uten å kunne føle urettferdighet, ville tilstandene med andre ord blitt nokså kaotiske, fordi instinkt hadde vært grunnlaget for oppgjør om ressurser snarere enn følelser.

Om vi liker forholdene vi lever under, bør med andre ord følelser fortsatt få være et grunnpremiss i samfunnsutviklingen.

 For om det koster å ha følelser, i form av velferdstjenester for individer som trenger det, opplæring av ukyndige osv, gir følelser som grunnpremiss økt verdiskaping i andre enden.

Om vi tenker utvikling basert på Maslows behovspyramide, skal en rekke basale behov være dekket, før mennesker kommer dit at de begynner å realisere seg selv og frigjør kapasitet til å iverksette ideer og produsere. Etter det første nivået i pyramiden, som handler om å få dekket grunnleggende behov som mat, er de neste tre(!) nivåene forbundet med følelser av noe slag, før vi kommer til det siste nivået som angir evne til selvrealisering og dermed tro på seg selv til involvering, mestring og nyskaping.

På et slik bakteppe bør følelser ha en sentral plass også i kommunereformdebatten. Og det har de. Å presentere debatten som annet enn følelsesladd, uansett standpunkt, vil være direkte misvisende.

«Fakta» i en kommunereformdebatt kan ikke være følelsenes objektive motpart. Ikke i noen samfunnsmessig sammenheng er «fakta» en naturgitt størrelse. Fakta også i kommunereformdebatten er håndplukkede argumenter og oppsatte formler kanalisert gjennom viljestyrte, tenkende og følende mennesker.

Ytterpunktet for dissing av følelser, skjer når noen bringer magefølelse til bords.

Uavhengig av form på magen får alle som nevner magefølelser argumentene avspist. De er useriøse.

Da er det verdt å minne om biolog Dag O Hessens betraktning om at magefølelse tross alt er nedarvet klokskap gjennom generasjoner, gjerne kombinert med egenopplevde erfaringer. Magefølelser er med andre ord svært rasjonelt å lytte til!

Om det murrer det minste i magen, eller rykker i hjerterota, er det ufornuftig å stemme hals over hodet nå.

Hold gjerne hodet kaldt; vi kan fint, og bør helst fortsette kommunestruktur-, og ikke minst kommunefunksjonsdebatt til flere svar er klare og magefølelsen er bedre.

Lite er mindre endelig ved denne korsveien enn et ja. – Godt valg! 

Maria M. Almli, forsker ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling avdeling Steigen

Artikkeltags