Dette er beløpet Knut Hamsun i 1911 foreslår som kompensasjon fra Norge til Sverige for at samene med sine reinflokker ikke lengre skal krysse grensen til havlandet for sommerbeite. «Lappekodisillen», loven fra 1751 som ga frislipp av rein mellom landene var etter unionsoppløsningen i 1905 fortsatt gyldig. Hamsun, nasjonens nye røst etter Bjørnson, krevde handling på vegne av det han mener er et folk med behov for økt jordbruk.

Hamsun og samene har den siste tiden vært fokus for debatt i Avisa Nordland. Det siste bidraget er ved Hamsunsenterets Alvhild Dvergsdal hvor hun skriver om «Markens grøde» fra 1917: «Hamsun lyktes likevel ikke med håpet om at boka skulle føre til massiv nyrydning i stor skala.» Svenska Akademien fant budskapet i «Markens grøde» så oppbyggelig at Hamsun som nobelpristaker i litteratur var den første som fikk prisen for ett konkret verk. Prisen var et signal.

Ser vi på støtteordningene til bureising; etablering av nye gårdsbruk i Norge fra nobelprisen i 1920 og de neste tiårene – ble også norske myndigheter inspirert av Hamsuns budskap. Kristian Aasbreen ved Høgskolen i Innlandet har i sin artikkel «Om bureising i Norge på 1900-tallet» sendt et stikk til definisjonen av kyst og sjøfartsnasjonen Norge: «Bureisingen har ikke noen bred plass i Norges historie. (…) Fra 1920-tallet og fram til femtitallet ble det opprettet 20 000 nye gårdsbruk med statsstøtte.» Tilskudd kom også fra fylkene og ved organisasjoner som Ny Jord og Det norske myrselskap.

I mellomkrigstiden ble Nordland, Troms og Hedmark fylkene med flest nyreisingsbruk. Nordland toppet med 1800 nye etableringer. Hovedpersonen i «Markens grøde» Isak Sellanraa gis bibelske aner: «ni hundre år gammel og igjen dagens mann». Men, når bokens lensmann Geissler har en samtale med en av sønnene til Isak er dette reelt frampek: «Hvor mange nybygg er det i almenningen nu? – Ti. – Ti nybygg? (…) det skal være 32 tusen slike karer i landet som din far!»

I det litterære univers hos Hamsun i «Markens grøde» finnes det ingen rein som beiter ut småteigenes nye bruk. Dette stikk i strid med utviklingen gjennom 1800-tallet, som hadde ført til en situasjon med atskillig mer svenskrein i nabolandet enn motsatt. En slik ubalanse ved Lappekodisillen ble fra norsk side ofte innklaget. Ved siden av selve grensesettingen, ble «flyttsamarnas rätt till renbete» det mest debatterte spørsmålet under forhandlingene om unionsoppløsningen i Karlstad 1905.

Som en del av sin selvstendighet krevde Norge en annullering av avtalen. Svenskene framholdt derimot gyldigheten av Lappekodisillen som en betingelse for oppløsningen av unionen.

Lisbeth Wærp ved UiT er derfor i sin rett når hun påpeker «Markens grøde» som et norsk motsvar til den svenske samen Johan Turis «Muitalus sámiid birra – En bog om lappernes liv», fra 1910. I Hamsuns anmeldelse av boken lovprises Turis troverdighet: «Her er god lappeforstand og stille, vek følsomhet; her er kunnskap og overtro». Hamsun mener flere aviser burde skrive om Turis verk, men i spørsmålet om flyttsamene og norske beiteområder er de ikke enige.

Når det gjelder «Markens grødes» og visjonen om nydyrkingen av landet ble dette gjennomført i stor skala, men ikke alltid med varige bruk over tid. Budskapet ble uansett realisert, og slik sett hadde ikke Hamsun trengt å skrive om samer som «slesker» eller «vantrives som utøi og makk». Men i litteraturen er handlingen lagt på fantasiens premisser; å overdrive og underdrive er selve kunstens privilegium. Hamsuns retoriske grep ved å skrive samene ned, for slik å opphøye idealet om bureisingsmannen, framstår i dag som ubehagelig. Samtidig gir vår reaksjon et avslørende perspektiv til den begeistrede mottakelsen av «Markens grøde» i 1917. Det skulle gå mange tiår før noen tok bokens beskrivelse av samene ad notam.

Knut Hamsun fortjener at vi yter han historiens og tidens egen redelighet. Hamsun var også forfatteren som til sin forlegger i 1894 markedsførte «Pan» som fortellingen fra samenes land: «Think of the Nordland in Norway, the regions of the lapper, the mysteries, the grand superstitions…». Med «Markens grøde» var tiden blitt en annen. Krig, blokade og mangel på alt var realiteten. Hos Hamsun ble dette til et idealisert budskap om en selvberging hvor utfordringer med Lappekodisillen og reindrift ikke lenger eksisterte.