Under åpningen av årets Hamsundager tok Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen et kraftig oppgjør med Hamsuns omtale av samene i Markens Grøde.

Som kjent var det denne boka han fikk nobelprisen for i 1920. Endelig tilfredsstilte han samtidens, og Nobelkomiteens, krav om å skrive idealistisk, dvs. samfunnsmessig oppbyggelig. Allerede i 1910, i artikkelen «Et ord til oss», formulerte han sin landbrukspolitiske visjon – «å tappe våre myrer, plante skog og kolonisere det veldige Nordland, vi skal dyrke opp Norges land». Dette er tema for Markens Grøde. Jordbruk og kolonisering som nasjonsbygging i motsetning til f.eks. moderne turisme som han mente truet med å gjøre Norge til «et latterlig og intetsigende Sveits».

Hamsun hadde første hånds kjennskap til koloniseringen av Nordland. Han og familien fulgte selv strømmen nordover, da de kom til Hamarøy som nybyggere i 1862. Strømmen fra sør til nord var ikke tilfeldig. Den var politisk ønsket og stimulert av bl.a. den nye jordloven av 1848.

I boken Settler colonialism and the transformation of antropology, (Cassell 1999), kaster den britisk/australske antropologen Patrick Wolfe et interessant lys over koloniseringen av Australia. Boken har aktualitet også her. Wolfe trekker interessante linjer mellom nybyggerkolonisering og det han kaller en evolusjonistisk antropologi. Mønstrene er de samme. De opprinnelige folkegruppene fortrenges og eksisterende samfunnsstrukturer elimineres. Wolfe viser bl.a. til den såkalte «terra nullius»-doktrinen fra 1700-tallet som grunnlag for annekteringen av landområder. Han gjør også rede for konsekvensene av assimileringen av Australias urfolk, basert på en evolusjonistisk forestilling av aboriginerne som en primitiv og utdøende rase. Mens assimileringen i Australia i stor grad foregikk gjennom fødsel, dvs. ved «oppskriving» av barn av blandet herkomst, har den her hjemme foregått mer gjennom demonisering og fortrenging av samisk kultur og identitet, etterfulgt av et eksistensielt skifte fra samisk til norsk identitet.

Jeg leser Markens Grøde som en fortelling om den norske koloniseringen av nord. Allerede på bokens første side inviteres leseren til å følge Isak på sin vandring nordover. «Den lange, lange sti (…). Hvem har trakket op den? Mannen, mennesket. (…) Siden fulgte et og andet dyr (…), og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien opp (…). Slik blev stien til gjennem den store almenning som ingen eier, det herreløse land.»

En ting er «terra nullius» og selve historieforfalskningen. En annen er menneskesynet. Allerede i sitatet over reduseres, usynliggjøres og umenneskeliggjøres samene som folk i eget land.

Samene skrives likevel ikke ut av fortellingen. Gjentatte ganger dukker de opp, men som ubudne gjester fra et ukjent skyggelandskap. De er mystiske og farlige, tilskrives negative karakteristikker, de slesker, tigger, er hevngjerrige, skremmer og truer. «Lapperne de vanker i utkantene, i det skumle, sæt lys og luft på dem, og de vantrives som utøi og makk.»

Det bemerkelsesverdige er at reinen er fraværende gjennom hele boken. Gjennom det fortegnede bildet som skapes, løsrives samene fra landet. Myten om det herreløse landet, forsterkes og bekreftes.

Bruddet som oppstår mellom land og folk, natur og kultur rammer selve den samiske identiteten. Det setter et helt folk i en håpløs situasjon fylt av avmakt. Karakteristikkene av Os-Anders tegner et bilde av en mann som langt på vei har mistet seg selv. Eller som Wolfe sier: I møte med nybyggeren blir den innfødte overflødig. Kun ideologiske sanksjonsmuligheter gjenstår. Med sin avmakt står Os-Anders på den tapende side i kampen for tilværelsen. Det er nybyggeren Isak som lovprises og idealiseres. Han gjør det samfunnet og nasjonen forventer av han. Han koloniserer, dvs. tar «det herreløse landet» i eie, bruker det, tapper myra, pløyer, sår og høster. Slik legger han alt og alle under seg.

Det er interessant, synes jeg, at utgivelsen av Markens Grøde sammenfaller med det første nasjonale samepolitiske møtet i Trondheim i 1917. Ledet av Elsa Laula Renberg, tok forsamlingen til motmæle mot den håpløse situasjonen mange samer, særlig innenfor reindrifta, var kommet i. Møtet kaster også et helt annet lys over den virkelighetsbeskrivelsen som Hamsun gir.

På agendaen i Trondheim sto kun fire saker. Den viktigste var reinbeitesaken. Bakgrunnen var at presset fra nybyggerne mot reindrifta nå var blitt så stor at den flere steder i Nordland truet den samiske eksistensen. Møtet fikk stor betydning. Det inspirerer fortsatt, når samiske interesser trues av vår tids grønne kolonisering, i form av vindkraft, gruvedrift og havbruk.

Elsa Laula Renberg tok til motmæle mot den samme koloniseringen og assimileringen som Hamsun tok for gitt og lovpriste. Mikkel Eskil Mikkelsen gjør det samme når han fastholder kritikken mot Hamsuns og nasjonens historieforfalskning. Kan vi ikke endre på Hamsuns ord, kan og må vi likevel gå i rette med menneskesynet som ligger bak enhver kolonisering, da som nå.