Jeg vil framsnakke de som drar menneskeligheten videre. De som gjør at vi har hjul, og ikke jakter med pil og bue. De som mange ler av, de som mange oss rister litt på hodet av, og tenker i vårt stille sinn, for en galing. De har vært utenfor det normale, og det har gitt dem god tid til å dyrke ting de selv er opptatt av, noe som igjen har forsterket en utenfor- tilværelse og ofte skapere av innovasjon og sørget for at verden har går videre. De er svært viktig mennesker.

Som barn passet de ofte ikke inn, men vi hører ikke så mye om at de var triste på grunn av dette. De har slått seg til ro med å være atskilt fra andre. De aksepterer det, og som Steve Jobs sa: Det var greit.

Vi lever i en global verden med økt internasjonal konkurranse og stadig raskere endringer i næringslivet. Vi ser det nå, før var det snakk om en veien fra olje til strøm for noen få. Koronakrisen kan være det som framskynder både toppen på oljeetterspørselen og utslippene. Både selskaper og enkeltmennesker hadde allerede før den inntraff begynt å tenke mer på bærekraft og klima.

Og sjansen for at vi tar med oss en del av det vi har lært av denne krisen er større nå enn for ti år, for fem år siden, for et år siden. Med den digitale revolusjonen kommer det oftere nye innovasjoner som slår beina under eksisterende løsninger. Og det skjer stadig raskere og raskere. Nå er det ikke om, men når.

Det har blitt estimert at 200 av USAs 500 største selskaper vil være borte om ti år. En liten aktør kan på kort tid ta store markedsandeler med en ny teknologisk plattform. Et lønnsomt forretningskonsept kan på den andre siden bli et selskaps verste fiende hvis det ikke klarer å skifte retning i tide.

Tenk på Kodak, i mange tiår verdens største filmrullprodusent. Merkenavnet var like kjent som Coca-Cola, men så gikk det galt, veldig galt! Kodak lå i skuffer og skap i nærmest hvert eneste hjem verden rundt: En liten gul eske med rød logo. Filmrullen inni esken og navnet var nesten et ikon i hundre år. Lojale kunder satte filmen i kameraet, trykket på utløseren og så ordnet Kodak resten. Slik lød det i reklamen, og slik var det – i årtier etter årtier. Så ikonisk var selskapet at folk over hele verden begynte å beskrive minnerike øyeblikk som et Kodak moment – et Kodak-øyeblikk.

Det gikk som det gikk. Innovasjonen uteble og da den digitale revolusjonen startet på midten av 1990-tallet var det egentlig slutt, selv om lidelsen ble lang. Men løsningen og utfallet kunne som alle vet vært annerledes.

En av Kodaks ansatte, en ung ingeniør ved navn Steven Sasson hadde laget det som senere er blitt betegnet som verdens første digitale kamera. Sasson gikk fra den ene sjefen til den andre og presenterte kameraet. Alle sa nei, nei, nei. Sett vekk det kameraet, var beskjeden.

Vanlige forretningsmodeller for innovasjon har hatt kundene i fokus: Hva trenger de? Hva er de opptatt av? Hva liker og misliker de med dagens løsning? For marginal innovasjon er dette vel og bra, men fungerer ofte dårlig når det snakk om større endringer og nye forretningsområder.

Ofte blir vi som mennesker utfordret, ofte må vi ut av komfortsonen. Dessverre er livet slik, skal du opp og fram må du tørre å utfordre deg selv. Det er veldig populært å si at vi skal gi mer blaffen, og at «du er god nok». Jeg er enig i det, men synes samtidig at mange av oss gir mer enn nok blaffen: Fordi vi forsøker å få til for mye på for mange områder samtidig, og dermed blir middelmådige på det meste.

Steve Jobs i Apple kommenterte selv dette: «Det er omtrent umulig å utvikle nye produkter ved hjelp av fokusgrupper. Kundene vet ikke hva de vil ha før du viser dem det».

Vi trenger nye drømmere, mange flere. De som tenker nytt, og stort. Jeg elsker mennesker som bare går på. Jeg heier på dem som satser og tørr. Summen av ett menneske er større enn dets enkelte deler. Menneskene er åndelige vesener. Sjel og skjebne. Det er rikdom. Hvem leder oss dit? Tør vi? Kan vi? Vi trenger gale mennesker med store ideer for å skape den crazy framtiden vi er på vei inn i. Heia, heia og det er helt ufarlig ... god høst.