Gå til sidens hovedinnhold

Kloden trenger ingen redning

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Anne Grenersen hadde på fredag (24. september) et innlegg om det såkalte ozonhullet. Jeg har forståelse for at menig-kvinn/mann ikke har dybdekunnskap om alle fysiske og kjemiske prosesser som foregår i atmosfæren. Temaet er fremdeles mangelfullt forstått, selv av de såkalte ekspertene.

Mens jeg holdt på med hovedfag i atmosfærefysikk i begynnelsen av 1970-tallet, kom jeg over en rapport som beskrev en gruppe studenter, som, med økonomisk støtte fra NASA, hadde drevet med atmosfæriske gassmålinger foretatt fra fly. De fikk imidlertid innskrenkninger i budsjettene sine, så det spøkte stygt for at de kunne fortsette med slike flyturer. Målingene deres hadde imidlertid vist at det var en sesongvariasjon av ozonkonsentrasjonen høyt oppe i atmosfæren, lite om vinteren, mer om sommeren. Dette forklares ved at sollyset får oksygen, O2, til å danne den reaktive gasen ozon, O3. Når sola forsvinner, går reaksjonen andre veien, O3 går tilbake til O2, vanlig oksygen.

Studentene kom da på den glupe idéen å kalle denne vinter-reduksjonen av ozonkonsentrasjonen for et "ozonhull". De sprang til media med historien og dette ble slått stort opp. Dermed var budsjettene reddet, og studentene kunne fortsette de interessante flyturene sine.

I 1983 ble det publisert målinger som viste lavere konsentrasjoner over Antarktis i månedene september og oktober.. «Ozonhullet» ble raskt den store dommedagsfortellingen. Al Gore skrev på begynnelsen av 90-tallet at jegere skjøt blinde kaniner i Patagonia, og fiskere fanget blind fisk . Hundretusener skulle årlig dø av hudkreft, mange ville få grå stær, og utallige ville ende opp med leddgikt. TV-team fra hele verden dro til den sørlige delen av Sør-Amerika, for å dokumentere slike påstander. De fant aldri noe.

Våre utslipp av klorfluorkarbonene (KFK- gassene) påstås nå å ha skylden for at "ozonhullet" har økt i størrelse. For å forstå betydningen av disse kjemikaliene, må vi tilbake til elektrifiseringen av samfunnet. En av de viktigste oppfinnelser som fulgte elektrisiteten, var kjøleskapet. Vår økte livslengde henger også sammen med mulighetene for å holde maten lengre frisk, og medisinene kalde. Da forebygger vi sykdom. KFK-gassene var perfekte til å benyttes i kjøleskap. De var ikke giftige, brant ikke, var billige, lette å produsere, og ekstremt stabile. De reagerte ikke med noe som helst, og kunne derfor også brukes som drivgasser i spraybokser, og i isolasjonsmaterialer.

KFK-gassenes stabilitet er utgangspunkt for anklagene om deres miljøødeleggelser. Teorien fra 1974 hevdet at de forblir intakte nær jordoverflaten, og kan transporteres opp i stratosfæren. Der blir de brutt ned av ultrafiolett stråling, blant annet gjennom refleksjoner fra perlemorskyer, og det frigjøres klor-atomer. Klor reagerer med ozon, og danner klor-oksid og oksygen. Spørsmålet var hvorfor ozon ble svekket over Antarktis, og i mindre grad over Arktis. En spekulasjon var at det er kaldere i Antarktis, og at det i atmosfæren der kan dannes krystaller av salpetersyre. Disse kunne kanskje fungere som en katalysator, som kunne bryte ned ozonmolekylene, og redusere ozonkonsentrasjonen. Fordi det tross alt er så få KFK-molekyler, ble det spekulert i at ett eneste KFK-molekyl kunne bryte ned mer enn hundre tusen ozonmolekyler. Det har man imidlertid aldri klart å få til i eksperimenter.

Klor er en gass som skal forårsake nedbryting av ozon. Klor i atmosfæren stammer ikke bare fra KFK-gasser, men også fra salt i havet, vulkanutslipp og brenning av biomasse. På det antarktiske kontinentet ligger vulkanen Erebus, kun 10 kilometer unna Mc-Murdo Sound – hvorfra mange ozonmålinger gjøres. Vulkanen begynte èn (av mange tidligere) aktive sykluser med kontinuerlige utslipp i 1972, og har holdt på siden. Daglig slipper den ut 1 000 tonn klor til atmosfæren, årlig tilsammen rundt 370 000 tonn. Dette utgjør omtrent halvparten av verdens samlede klor som årlig ble tilført naturen fra KFK – da disse utslippene var på det høyeste. Erebus-vulkanen pumper årlig ut 50 ganger mer klorid i atmosfæren, enn den samlede mengden fra KFK. Den 3 794 meter høye vulkanen er plassert i Antarktis. Der går denne klormengden inn i den sterke stratosfæriske polare jetstrømmen. Vanligvis har klor fra vulkaner en oppholdstid i atmosfæren fra noen uker til noen måneder, fordi dette løses opp av fuktighet i luften og føres tilbake til bakken med nedbør. Den antarktiske atmosfæren er imidlertid ekstremt tørr, slik at klor her får lengre oppholdstid.

Kortversjonen er med dette at undertegnelsen av Montrealprotokollen i 1987 (internasjonalt forbud mot KFK-gasser i kjøleanlegg) i praksis er skuebrød for almuen. Dette var rett og slett en forsmak og test på de kommende CO2-skremslene man senere har orkestrert politisk i FN-regi. Men denne gangen er tiltakene som skal avbøte den innbilte krisen langt verre.

Sitat Groucho Marx:

Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.