Gå til sidens hovedinnhold

Klassereisen mot isfjellet

Artikkelen er over 1 år gammel

Koronaviruset setter oss alle i samme båt, men klasseskillet ombord er så stort at det får 1., 2. og 3. klasse på Titanic til å framstå som en orgie i likeverd.

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det heter seg om koronaviruset at vi alle er i samme båt, siden viruset ikke skiller mellom kvinne og mann, nordmann og inder, rik og fattig.

Dette stemmer i utgangspunktet, men er samtidig helt feil. For selv om vi alle er i samme båt, er klasseskillet ombord så stort at det får 1., 2. og 3. klasse på Titanic til å framstå som en orgie i likeverd.

Koronaviruser ser for eksempel ikke ut til å være fullt opplest på de senste teorier om at kjønn ikke er biologisk bestemt, men noe vi kan bestemme selv. Dødsraten blant menn er nemlig mye, mye høyere enn blant kvinner.

Det er kanskje ikke så overraskende når man tar inn over seg at kvinner over hele verden i gjennomsnitt lever mye lengre enn menn. Så når det gjelder døden generelt er menn definitivt det svake kjønnet.

At viruset også dreper langs klassemessige skiller bør heller ikke komme som noen stor overraskelse. Under middelalderens pestepidemier i de italienske bystatene flyktet de rike alltid til sine landsteder på bygda, og lot fattigfolket bli igjen for å dø.

Vi ser akkurat det samme i dag. De aller rikeste har for lengst begynt å kjøpe opp hus på landsbygda i New Zealand. De ikke fullt så rike har lukket seg inn på sine luksuriøse landsteder, med oppfylte lagre av alt. Og bruken av privatfly har eksplodert. Mens de fattige begynner å dø.

Ingen steder er dette mer merkbart enn i USA. Et land som hadde bedre forutsetninger enn andre til å møte denne epidemien, ettersom landet har langt flere intensivsenger pr innbygger enn noe annet land i verden. Men så var det dette med hvem som har råd til å bruke sengene.

Ser vi på hvem som dør av korona i USA er bildet skremmende klart. Det finnes ingen statistikk over velstandsnivået til de døde, men vi kan se på rase. Svarte utgjør ca 32 prosent av innbyggerne i Chicago, de utgjør 70 prosent av dødsfallene.

Nøyaktig samme tall finner vi igjen i Louisiana, og mange andre stater og byer har lignende tall: Svarte dør i mye større utstrekning av viruset enn det hvite gjør.

Det finnes ingen åpenbar biologisk forklaring på dette, men det blir lett å skjønne om vi vet at det finnes prosentvis flere svarte enn hvite i USA som er fattige og uten tilgang på gode helsetjenester.

Norge er et mer sosialt homogent land enn USA, ikke minst når det gjelder tilgang til helsetjenester. Forskjellene blir derfor mindre hos oss, men de finnes. Ikke så mye i hvem viruset angriper, som hvilke grupper som rammes hardest av våre tiltak mot det.

Norske barn er blant de som så langt har båret det tyngste lasset under vår felles koronabekjempelse. Manges rett til utdannelse er rett og slett satt til side.

Det gjelder ikke så mye barn fra ressurssterke familier, som antakelig har klart overgangen til hjemmeskole noenlunde bra. Det er noe helt annet med barn fra ressurssvake familier, fattige familier, familier med vold og rusmisbruk.

De velferdstap barn i slike familier påføres som følge av skolestengningen, får vi sannsynligvis aldri full oversikt over.

Det tjener oss uansett til svært liten ære å ofre barn på denne måten, og det er verdt å merke seg at både Sverige, Finland og Island har unnlatt å stenge skolene, uten store konsekvenser for smittespredningen.

Det norske Folkehelseinstituttet anbefalte heller ikke skolestenging, det var et rent politisk vedtak, og må bedømmes som det.

Heller ikke når det gjelder de langsiktige effektene av denne pandemien stiller fattig og rik likt. Verdensøkonomien er på vei inn i en nedgangsperiode vi må tilbake til 30-tallet for å finne maken til. Og økonomiske nedgangstider rammer helsa til folk i rike og fattige land svært ulikt.

Nå spriker forskningen litt, men tendensen synes å være at nedgangstider faktisk kan føre til bedre helse i industrialiserte land. Man ser riktignok en viss økning i antall selvmord, men det mer enn veies opp av færre trafikkdøde, færre som før av forurensing og livstilsykdommer.

Situasjonen for mennesker som lever på 20 kroner dagen blir en helt annen. Når krisen reduserer inntekten til 10 kroner, vil dødstallene raskt begynne å stige. Vi ser tendensen allerede, når mennesker i fattige land sier de må velge mellom å risikere smitte, eller dø av sult.

"La meg fortelle deg noe om de svært rike", skriver forfatteren F. Scott Fitzgerald, "de ligner verken deg eller meg". Det gjør de ikke i kriser heller, eller ombord på et skip der det er rift om livbåtene.

Så det får bli opp til oss andre å agere med vett og hjerte. Av hensyn til de utsatte barna, de fattige menneskene og det å bevare våre egen menneskelighet.

Kommentarer til denne saken