Gå til sidens hovedinnhold

Kjøpte Feøya for 900.000 - til havs vil konsesjonen koste milliarder

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Landbasert oppdrett. Begrepet er gammelt, men kappløpet mot land skjøt først fart i 2016 da nye regler gjorde landbasert oppdrett mer lønnsomt.

Det foreligger et utall planer langs hele kysten, og Norge er ikke alene. Over hele verden foregår det nå en klappjakt på investorer som vil gå inn i landbasert oppdrett. I Norge slipper vi det; norske oppdrettere er sterke, rike og vil nå også på land.

En av dem er Kjell Lorentsen og hans Gigante-selskaper, som har kjøpt Feøya i Gildeskål og vil bygge et landbasert anlegg der.

Gigante vil gjøre det samme i Rødøy, Bodø og Meløy. I Rødøy er maskinene alt rullet inn, som de også er på det største landbaserte oppdrettsanlegget i Norge. Det skal komme i Gulen, der man vil kunne produsere opp til 67.000 tonn fisk og foreta investeringer på rundt fem milliarder kroner.

Og dette er nok bare begynnelsen. Antall anlegg kommer til å øke kraftig framover, og det samme vil motstanden mot dem.

Landbaserte anlegg fører nemlig til akkurat de samme arealkonflikter og inngrep i naturen som vindmølleparker gjør. Den motvind disse etter hvert har møtt kan fort bli en flau bris sammenlignet med den potensielle stormen mot landbasert anlegg.

For i tillegg til arealproblemene krever nemlig landbaserte anlegg at store vannmengder pumpes inn og ut av mærene, noe som skaper et enormt behov for kraft. Spesielt klimavennlige kan slike anlegg altså ikke sies å være.

For næringen er derimot fordelene ved å gå på land åpenbare. Det handler både om miljø og om økonomi.

Landbaserte oppdrettsanlegg med resirkulering vil kunne løse problemene med både rømming, lakselus og de fleste skadelige utslipp. Dette er blant de alvorligste innvendingene mot dagens løsning med åpne mærer i havet.

Løser ikke næringen disse miljøproblemer vil det over tid undergrave dens legitimitet, noe som kan føre til en stopp i utdelingen av konsesjoner. Det unngår man langt på vei med landbaserte løsninger.

Landbaserte anlegg har også mer direkte, økonomiske fordeler. Slike anlegg må fremdeles skaffe seg konsesjon for å starte oppdrett, men de må ikke betale noe for å få konsesjonen.

Det begrunnes med at havet er en felles allmenning man bør betale samfunnet for å få bruke, mens arealer på land må kjøpes av en grunneier. Dermed vil oppdrettere allerede ha betalt for å benytte seg av arealet, og det trengs ikke en egen, statlig avgift.

Gigante betalte en lokal grunneier 900.000 kroner for å overta Feøya. Prisen for en konsesjonen til havs i samme område ville mildt sagt blitt adskillig høyere.

Lovundlaks kjøpte i 2018 retten til å oppdrette 1.850 tonn laks. Totalt betalte de 466 millioner kroner for konsesjonen.

Anlegget Gigante skal bygge på Feøya kan bli 4-5 ganger større, så her ligger Gigante og Lorentsen an til å spare flere milliarder kroner ved å bli definert som landbasert.

I tillegg får de lov til å oppdrette mye mer laks enn de ville fått til havs. Det er nemlig ikke satt noe tak på verken antall landbaserte konsesjoner som kan gis, eller hvor mye fisk man kan ha i hvert anlegg.

Landbaserte anlegg betyr ikke bare store innsparinger for oppdretterne, det betyr også at langt mindre penger vil komme inn i havbruksfondet.

Pengene fra dette fondet tilbakeføres delvis til kommuner med oppdrett, dermed vil en kommune som Gildeskål ikke få fem øre fra dette fondet om de sier ja til Gigantes anlegg.

Derimot vil de kunne få inntekter fra eiendomsskatten, som fra andre eiendomseiere i kommunen. Den skatten må dog settes svært høy for å kompensere for inntektstapet fra havbruksfondet, noe som i så fall vil ramme huseiere ellers i kommunen hardt.

Nå kan det også stilles spørsmål ved om Gigantes anlegg på Feøya egentlig er et landbasert anlegg.

Geir Wenberg i Salten Aqua sa nylig til AN at det er galskap for næringen å gå på land. Både fordi det krever enormt mye energi til pumping og fordi vi med dette gir fra oss den fordelen vi har med kaldt og rent vann. Wenberg sammenlignet det med å flytte kua til havs.

Samtidig understreket han at kritikken hans ikke rammer kollega Lorentsens anlegg på Feøya. Man kan da spørre seg hvor landbasert det egentlig er.

Laksetildelingsforskriften slår fast at det er "produksjonsenhetenes plassering som er avgjørende for hvor akvakulturvirksomheten skal anses å foregå". Siden selve anlegget er på land, betyr det at Feøya i utgangspunktet er et landbasert anlegg.

Men forskriften understreker også at det ikke må være noen "direkte tilknytning mellom produksjonsenheten og sjø». Det blir fort et definisjonsspørsmål om dette er tilfelle på Feøya eller ikke.

Myndighetene har tidligere sagt nei prosjekter i regi av både Arctic Seafarm Langset og Losna Seafood, fordi de anser forbindelsen/tilknytningen til sjøen som for sterk.

Avslagene er klaget inn til departementet, og næringas advokater mener loven må tolkes slik at det det er nok at selve anlegget ligger på land.

Her er det åpenbart et behov for at politikerne kommer på banen, og går opp disse grensegangene mye mer presist enn de er i dag.

At grensen er så uklare invitere nemlig til å spekulere i regelverket for å slippe å betale for konsesjoner. Det finnes intet grunnlag for å hevde at det er det Gigante gjør på Feøya, men her dreier det seg om så gigantiske økonomiske fordeler at mistanken uvilkårlig vil oppstå.

Politikerne bør også svare på hvor sterkt de ønsker seg landbaserte anlegg. Lukkede anlegg i sjøen og anlegg lang fra land vil nemlig løse mange av de samme miljøproblemene, uten å kreve enorme mengder energi.

De vil heller ikke skape de samme naturinngrep og arealkonflikter. Og gir ikke fra oss fordelen med vårt rene vann, i en tid der selv land uten kystlinje nå investere i landbasert oppdrett.

Dette er sentrale spørsmål som skriker etter politisk avklaring. Og tiden for å agere er nå, før kampen om landanlegg blir like tøff og bitter som den rundt vindmøller.

Kommentarer til denne saken