Gå til sidens hovedinnhold

Kjønn i et voldsperspektiv

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helt tidlig, før livet ute i verden starter møtes vi av noen forventninger. For et nyfødt barn er verden helt ny, alt skal læres, helt fra bunden av, barnet har alle muligheter og fritt valg. I alle fall er det en fin tanke, men sannheten er at på utsiden står forventningene til dette ufødte barnet oppstilt på rekke og rad. Man har tanker om hva barnet skal bli, mestre, hete og hvordan barnet skal se ut. Disse forventingene skyter fart inne på undersøkelsesrommet hos jordmor. Ved ultralyd trekkes det rosa eller det blåe kortet. For forskning viser at så snart kjønnet på det ufødte barnet er stadfestet endrer mor hvilket toneleie hun snakker til sin voksende mage.

Samfunnet bygger på noen strukturelle forskjeller mellom de to biologiske kjønnene, mann og kvinne. Rammene og forventningene er like smale som de to kjønnsavdelingene på H&M. Som vist til gjør vi tidlig forskjell på hvem vi ønsker skal bli søt og lydig, og hvem som skal bli tøff og modig, allerede før barnet er født. Så hva har kjønnsproblematikk med voldsproblematikk å gjøre? Kjønnsbasert vold er vold mot kvinner som er rettet mot henne i kraft av at hun er kvinne. Dette er bundet i den strukturelle skjevheten i maktforhold mellom kvinner og menn. I et livsløpsperspektiv ser vold og overgrep annerledes ut for kvinner og jenter, enn for menn og gutter, og totalbelastningen vurderes større for utsatte kvinner. Når vi da oppdrar jenter og gutter så ulikt, er det med på å fremme den kjønnsbaserte volden. Kvinner vil i liten grad lære seg å si ifra, sette grenser, og å rope NEI. Kvinner oppdras til å ikke snakke for høyt, ikke uttale seg, ikke diskutere og til å ikke gjøre motstand. Når vi da møter noen som behandler oss uverdig, har vi ikke redskapene til å verken avdekke det tydelig nok, til å be om hjelp eller til å selv sette en stopper- og ofte går det for langt.

Vi på Krisesenteret møter utfordringer knyttet til kjønn, hver eneste dag. Kartleggingen og avdekkingsprosessen av volden er ofte lang. Kvinnene vi møter kommer ofte gjennom andre etater, eller de tar selv direkte kontakt med oss. Noen ganger tar kvinnene kontakt midt i heten av konflikten, eller i etterdønningen. Når vi da møter kvinnene på trappen hos oss, er det ikke alltid slik at de vet eller har forstått omfanget av hva de har blitt utsatt for. Kjærlighetssorgen er stor, skammen er enorm, og omtanken og bekymringene for voldsutøver kan i mange tilfeller være dominerende. Volden de har blitt utsatt for bunner ofte i den enorme maktforskjellen mellom kvinner og menn. Mannen er både fysisk sterkere, hever stemmen i større grad, eier boligen de bor i, er mer bemidlet, og kjenner i enkelte tilfeller også hjelpesystem og rettsvesenet bedre. Når vi da vet at vi oppdrar jenter til å ikke si nei, til å ikke gjøre motstand, til å være lydige, ikke skille seg ut, ikke skrike for høyt, ikke ha en mening, har vi ikke gitt dem verktøyet til å forsvare seg.

Effekten av ulike voldshandlinger kan være svært forskjellige på kvinner og menn. Volden må sees i en sammenheng av fysiske kjønnsforskjeller, kjønnsrollemønster, kultur, samfunnsstruktur, og ikke minst subjektive erfaringer. Dette handler om makt og avmakt. Et blikk kan skremme livet av en kvinne som har opplevd systematisk og grov vold, mens en mann som ikke opplever seg undertrykt, kan syns det er komisk om hans kvinnelige partner prøver å slå ham. Fem ganger flere kvinner har opplevd grov vold fra partner, mens mild vold er jevnere fordelt. Under halvparten av kvinner som har blitt voldtatt har blitt voldtatt av partner, mens studier viser at svært få menn har opplevd dette. Kvinners er i større grad utsatt for grov, gjentatt og seksuell vold. Mild partnervold er ganske likt fordelt mellom kvinner og menn som er utsatt for minst en handling som regnes som vold, men kvinner er mer utsatt for flere hendelser. Hvor alvorlig vold oppleves kan ofte knyttes til opplevelsen av frykt.

Samfunnet i dag fremmer bevist og ubevist gamle holdninger og tradisjonelle syn på kjønn. Ved å dele i rosa og blått, superhelter og søte kattunger, ved å møte barna på ulik måte i garderoben i barnehagen, ved å belønne og oppmuntre ulikt, ved å lese eventyr om prinsesser i nød- og modige helter som redder dem, styrker samfunnet kvinnes sårbare posisjon. Ved å snu fokuset, og endre synet på kjønn og kjønnsutvikling kan vi også endre den strukturelle forskjellen på kvinner og menn. Vi vet i dag at barn utvikler sin kjønnsidentitet like ulikt som deres fingeravtrykk, la oss støtte det og støtte kjønnsmangfoldet.

Marita Sæther, Miljøterapeut

Krisesenteret i Salten

Kommentarer til denne saken