I år kommer jeg til å gå under parolen «kjerringer mot at EU styrer strømmen». Dette er ikke ny parole fra Nei til EU, men med tanke på vinterens strømkrise har denne parolen vist seg å være brennende aktuell. Det er fortsatt en stor ulikhet når det kommer til inntekt mellom kjønnene. Kvinner tjener statistisk sett 86 prosent av det en mann tjener.

Vi hadde så vidt fått begynne å kjenne på en normal hverdag etter pandemien, før en ny krise overlapper for koronakrisen. I motsetning til koronakrisen er strømkrisa langt på vei politisk skapt. Igjen ble det mange mennesker som ikke får gå på restauranter og som ikke får gå i bursdager, men dette er ikke fordi vi sammen kjemper mot en pandemi, det er fordi vi ikke evner å si nei til EU. Det er fordi våre politikere får eurotegn i øynene ved tanke på tilgangen til et ubegrenset europeisk strømmarked. Der etterspørselen er langt høyere enn tilbudet. Mange kommer i økonomiske vanskeligheter fordi man ikke har skaffet den berømte bufferkontoen etter at man ikke fikk jobba ekstraskift under pandemien. Dette rammer enslige forsørgere ekstra hardt, siden de har mange utgifter man ikke kan kutte ut. Barn slutter ikke å vokse ut av klærne sine, selv om det er tomt på konto. I 2019 var det 14 097 enslige forsørgere i Norge, av disse er 13 404 kvinner.

Det er mange årsaker til at strømprisen øker, men hovedårsaken er tilknytningen til det europeiske strømmarkedet. Selv om Norge er et overskuddsområde i Europa, er det en umulig oppgave for Norge å produsere så mye strøm som Europa krever for å dekke sitt underskudd. I tillegg er det ikke slik at Norge alltid er i overskudd på strømproduksjonen, siden man om vinteren vanligvis har lav mengde vann i magasinene og en økt etterspørsel etter strøm.

Derfor kommer vi i Nei til EU til å gå under parolen, kjerringer mot at EU skal styre strømmen. Det er ikke grådighet som driver en mor til å gå i demonstrasjonstog mot høye strømpriser, ei heller mangel på solidaritet. Ofte handler det om å slippe å fryse gjennom en kald vinter.