Gå til sidens hovedinnhold

Kjell Ingolf og andre gutterombeboere

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vår fantastiske tabloidpresse (det er vel alle mediehus for tiden) har hatt svært travle dager. Den ene etter den andre politikeren har blitt avslørt, og ordet «unnskyld» har blitt et av de mest brukte. Det har vært alt fra bolig hjemme på gutterommet, stjålet tekster, utleie av bolig mens man har fått dekket fri bolig. Det har blitt svelget mange kameler.

Et enkelt søk på nettet viser at et stort antall politikere de siste ukene har sagt følgende; Jeg er lei meg, unnskyld, jeg er lei meg, unnskyld. Det har florert, og ordene er i ferd med å miste sin betydning. Hva blir det neste?

I prinsippet er det å si «unnskyld» et sosialt «lim» som styrker forholdet mellom mennesker. I en gruppe er ordet brukt for å si, jeg gjorde feil, jeg skjønner det og kan vi gå videre? Å unnskylde seg for mye er imidlertid negativt. Det blir et tveegget ordsverd som kan slå begge veier. Brukt rett, ja. Brukt feil og for ofte, nei!

Jeg har vel mye jeg kunne tenkt meg å si unnskyld for, eller være lei meg for. Svært mye om jeg skal være helt ærlig. Egentlig tar jeg vel noen snarveier, glemmer litt, sier noe dumt og er ofte ikke den beste utgaven av meg selv. Det hender at jeg ligger litt over fartsgrensen også, men unnskyld og jeg er lei meg, jeg vei ikke helt om det har noen betydning.

Så når den ene etter den andre politikerne sier unnskyld, hvilken effekt får det og har det noen betydning. Tror vi på at det er helt oppriktig. At vedkommende faktisk er skikkelig lei seg og andre, eller er det bare sagt i effekt for å få lagt en aktuell sak død? Eller bare vente litt? Heldigvis forsvinner nyhetene like fort i dag som en såpeboble. Vakker og stor, gliser men forsvinner i et poff.

De fleste av oss gjør det: unnskylder oss som om det var en sjanse til å komme ut av trøbbel for å unngå visse situasjoner. Og de fleste av oss har alltid en grunn til å be om unnskyld. For vi gjør feil, vi tar gale avgjørelser og ser av og til muligheten for en gevinst med å utnytte systemet.

Dessverre sitter det ofte langt inne hos oss, og vi kan slite med å innrømme for oss selv at vi har gjort noe feil eller sårende. Vi må bli flinkere til å gå inn i oss selv og innrømme egne feil, for vi gjør alle feil. Unnskyld ovenfor seg selv, og når man tar lærdom av det har nok en mye større verdi enn unnskyld for å komme seg ut av en sak, og ikke lære. Det kommer ikke an på hva man er, men hvordan man er det, sa en kollega for noen år siden. Ikke så dumt!

Fordi vi oppfører oss ikke alltid til det beste for andre, eller for oss selv. Vi er mennesker, og gjør feil. Noen gang kalkulert, endre ganger med uvitenhet og dumhet. Det er ikke realistisk at vi ikke «bommer» i våre relasjoner noen ganger. Vi er ofte oss selv nærmest, opptatt av egne behov, og har vårt eget perspektiv på en hendelse eller historie. Sånn sett er politikere akkurat som meg, og deg.

I livet, i jobb og privat er krangel og uenighet ikke alltid usunt. Poenget er at vi må skru på den bryteren der vi fokuserer litt mer på undring ovenfor den andres versjon av virkeligheten. I nære relasjoner holder vi på med tusenvis av slike småreparasjoner i løpet av livet. Det kan styrke vårt forhold, vår hverdag og våre liv.

Så Kjell Ingolf og dere andre politiker. Folk flest tar noen snarveier og er ikke alltid helt innenfor. Men om det er lurt å gjøre slike feil når man havner i utsatte stillinger, vel det er et godt spørsmål og om det holder med et unnskyld, det vil tiden vise.

Kommentarer til denne saken