Primus motor for Fauske Slektshistorielags største prosjekt noensinne kan puste lettet ut.

I arkiver innenlands og utenlands, i samtale med tidsvitner, etterkommere og interesserte, i kjellere, på loft og låver, og fra biblioteker, nettsider og museer, har Kjell Bakken samlet og eltet store mengder informasjon om de fem mest dramatiske årene i moderne norsk historie fra et lokalt ståsted.

Det har blitt til over tusen sider om Fauske under andre verdenskrig.

Ingen selvfølge

I flere tiår har han brukt store deler av fritiden på å dokumentere og formidle nærområdets kjente og ukjente fortid. Men at han som pensjonist skulle vende seg fullt og helt til å kaste lys over den tyske okkupasjonen, var ikke noen selvfølge.

I Kjells barndom var det svært lite snakk om krigen hjemme.

– Vi bodde i en generasjonsbolig i Vatnan, og jeg husker bare at farmor var forbannet på alle tyskere og alt som var tysk.

Det var senere, i svigerforeldrenes hjem, at hans interesse for krigen først ble vekket.

– Begge Bodils foreldre opplevde mye dramatisk under okkupasjonen. Svigerfar sto på Karl Johan og så tyskerne marsjere inn i 1940. Senere var han del av den illegale pressen inntil han måtte flykte til Valdres, der det var ordnet jobb til ham.

Kjells svigermor kom fra Smalåsen i Trøndelag og opplevde at to søskenbarn ble henrettet under Majavatn-affæren, en tysk hevnaksjon rettet mot lokal motstandsvirksomhet høsten 1942. En av hennes storebrødre satt også på Grini i Oslo, den største fangeleiren okkupanten opprettet i Norge.

Kjell mener begge svigerforeldrene greide å skille mellom de tyske soldatene som mennesker og det som de ble tvunget til å gjøre.

– De forbannet ikke tyskerne generelt, slik min farmor gjorde, sier han.

Etter å ha studert den tyske tilstedeværelsen i Fauske kommune under krigen, forstår Kjell begge standpunktene.

– Det at de tyske soldatene var like forskjellige som vi nordmenn er, har vi erfart i materialet vi har samlet. Noen var ordentlige empatiske mennesker, andre ufyselige.

Nettopp det tyske perspektivet dominerer i flere av bøkene om Fauskes krigshistorie.

– Det bodde tyskere i praktisk talt alle hjem, også i bygdene, som Vatnbygda, Finneid, Erikstad, Strømsnes og så videre, sier Kjell.

Unntaket var Sulitjelma. Tyskerne ville ikke forstyrre produksjonen av kopper og sink, og hadde liten militær tilstedeværelse i gruvebyen.

– Men ellers måtte folk dele både huset og utedoet med de tyske soldatene. Det var nok sikkert tre tyskere pr. fauskeværing på Fauske, anslår Kjell.

– Det var heller ikke lønnet arbeid i Fauske utenom det tyskerne prioriterte, minner han om.

– En murmester kunne ikke kjøpe en murstein, en tømrer kunne ikke kjøpe trematerialer, og så videre. Praktisk talt alle «arbeidet for tyskerne», så det måtte bli slik at den tyske siden ble et sentralt element i bøkene.

Startet som hobby

Selv ble Kjell Bakken født like etter krigen, i oktober 1945. Etter endt skolegang tok han utdannelse ved NTH i Trondheim, og jobbet en periode som ingeniør i Oslo. I 1972 fikk han jobb i Namsos, og der traff han og giftet seg med Bodil. På slutten av 1970-tallet flyttet de til Fauske, og Kjell begynte som daglig leder i arkitekt- og ingeniørfirmaet Totalprosjekt-Nord. Deretter var han ansatt i Salten Kraftsamband, i mange år som utbyggingssjef, fram til han ble pensjonist 1. januar 2008.

Parallelt tok han opp en hobby som skulle lede ham inn i det man nesten kan kalle hans andre karriere.

– Det var Kåre Enge som dro meg inn i det lokalhistoriske arbeidet. Han lærte jeg mye av, ikke minst da han ga meg en skikkelig reprimande for en slurvete feil i en artikkel til Fauskeboka. Siden har jeg vært nøye med å ha kontroll på det jeg skriver.

I mangel av andre foredragsholdere til et av slektshistorielagets medlemsmøter i 2012 fant Kjell nærmest tilfeldig på at han kunne snakke om de nesten to månedene som gikk fra tyskerne overfalt Norge 9. april til de inntok Fauske i slutten av mai 1940.

– Etterpå begynte mange av medlemmene å fortelle hva de selv hadde opplevd eller blitt fortalt. Det ble vel egentlig starten på dette lange prosjektet, forteller han.

Det var tidligere hotelldirektør Petter Dahlberg, som selv fylte åtte år i 1940, som kom opp med ideen om å skrive en bok om Fauske under krigen.

– Han hadde så mange historier fra sin oppvekst, men følte at han måtte ha hjelp. Vi gjorde opptak av fortellingene hans, og så måtte jeg ha noe mer for å fylle ut bildet. Da ballet det på seg, kan man si.

Bodils far ga i 1967 ut en bok om Rinnan-banden, angiver- og torturistnettverket med hovedbase i Trøndelag. Femti år senere kom første bind i svigersønnens serie om Fauske under andre verdenskrig. I fjor høst kom siste og avsluttende del.

– Vi hadde i begynnelsen ikke ambisjoner om å skrive fem bind, sier Kjell.

– Men det har irritert meg at mange historier hopper fra krigens første dager til at mange lokale ga de utenlandske krigsfangene mat, noe som først skjedde mye senere. Det har vært viktig for oss å framstille historien kronologisk og ta med mest mulig av samfunnslivet.

Kjell har brukt både flomlys og lupe i jakten på kilder. Grunnlagsmaterialet består av blant annet dagboksnotater, memoarlitteratur, korrespondanse, etterretningsrapporter og aviser.

Innholdsrike bøker

Bøkene forteller om alt fra kampene i 1940, via rekvisisjoner av bygg og boliger, kommunal nyordning, vei- og jernbanebygging, motstandsaktivitet, krigsseilere, frontkjempere og frontsøstre, til frigjøringen i 1945 og oppgjøret, stemningen og gjenreisningen etterpå.

Fauske kommune er det geografiske utgangspunktet, men ikke avgrensningen.

– Vi har hatt som mål å fortelle mest mulig sannferdig hva fauskefolk opplevde, år for år, enten de bodde her eller befant seg andre steder, forteller Kjell.

– Mange fra området befant seg for eksempel ved fronten, i fangeleirer eller i motstandsarbeid andre steder i landet.

Bøkene byr på møter med et stort antall enkelthistorier og dramatiske skjebner. Flere fauskeværinger døde i eller som følge av krigshandlinger. En av dem var Sulitjelma-kvinnen Konstanse Ingebrigtsen, som mistet livet da hurtigruteskipet hun var passasjer på traff en hornmine og eksploderte kort tid etter avgang fra Bodø i oktober 1940.

Året etter måtte den tretti år gamle Bjarne Langset skrive hjem til sin mor og fortelle at han skulle henrettes for å ha deltatt i kapringen av en isbryter utenfor Svalbard, i et forsøk på å flykte til Island.

Piloten Henning Leifseth, født i Bådsvika og oppvokst i Sulitjelma, deltok som flyger under felttoget i 1940, ble senere instruktør ved Little Norway-basen i Canada og deretter utstasjonert i Storbritannia, før han omkom under et tokt over Normandie i Frankrike sommeren 1942. Leseren blir også kjent med at flere beryktede personer var innom Fauske på ulike tidspunkt, fra den notorisk svikefulle Henry Rinnan, til justisminister i NS-regjeringen Sverre Riisnæs, den tyske militære øverstkommanderende Nikolaus von Falkenhorst og rikskommissær Josef Terboven.

Som mangeårig all-round lokalhistoriker har Kjell lært seg å se Fauske-samfunnet fra mange sider, en kunnskapsbank han har dratt nytte av i krigsprosjektet for å skaffe seg oversikt over hva og hvem som fantes og rørte seg i kommunen.

Også Kjells yrkeserfaring reflekteres i bøkenes oppbygging. Mengden av temaer og detaljer er nøye sortert og stablet i avsnitt og kapitler. De fem bøkene er også omtrent akkurat like lange, i overkant av 200 sider hver. Hans tekniske bakgrunn kommer også godt til syne i redegjørelsen og vektleggingen av bedrifter som Ankerske og Sulitjelma Gruber, en side ved den lokale krigshistorien som tidligere ikke har vært gitt like mye oppmerksomhet.

– Sulitjelma Gruber var anslagsvis 25 ganger større enn alle de andre bedriftene i Fauske kommune til sammen. Selskapet hadde i 1944 over 1100 mann i arbeid mens Ankerske sysselsatte rundt 50 personer, forteller Kjell.

Ledelsen i Sulitjelma måtte balansere hensynet til arbeidsstokken og samtidig følge tyske pålegg og krav. Også Ankerske drev for fullt gjennom hele okkupasjonen.

Organisation Todt (OT) tar naturlig nok stor plass. Den halvmilitære tyske byggeorganisasjonen etablerte i seg i 1942 med et prosjektlederkontor på Fauske. De tyske ingeniørene koordinerte arbeidet med anleggelsen av jernbanen gjennom distriktet, og som hadde prioritet fra høyeste hold.

Med OT kom ikke bare moderne maskiner og utstyr. De tusenvis av utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere som fulgte med satte et sterkt preg på resten av okkupasjonen i indre Salten.

Fullpakket

Bredden og variasjonen i emner, steder og personer er bøkenes store styrke. En sentral fortellende nerve har kanskje blitt borte på veien, men sidene er fullpakket med ny kunnskap. Det samme gjelder illustrasjonene, som spenner fra fotografier og tegninger til kart og faksimiler, mye av det publisert for første gang.

Bøkene forholder seg kun indirekte til en del større omstridte debatter, og benytter seg i liten grad av faghistoriske verk som referanse. Slik går fremstillingen glipp av noen nyttige begreper og nyanser, men enda flere unyttige.

Kjell er like uegoistisk som han er nøye i grunnarbeidet, og insisterer på å omtale innsatsen bak bøkene i et lagperspektiv og som et dugnadsprosjekt.

Han har hatt mange gode hjelpere, kontakter lokalt, på arkiver og museer, blant engasjerte historielagsmedlemmer og publikum på de mange foredragene han også har rukket å holde mellom skrivingen.

Den viktigste av medarbeiderne har uten tvil vært hans kjære Bodil. Uten henne hadde prosjektet neppe blitt så omfattende som det endte opp med.

– Foreldrenes krigshistorie gjorde at vi fikk en felles hobby, sier Kjell.

– Vi hadde gjort unna sydenturene tidligere i livet, det var mye artigere å være på Riksarkivet og alle de andre arkivene vi har besøkt. I tillegg er Bodil utdannet innen arkiv-, bibliotek- og museumsfag. Hennes mange år som bibliotekar på Fauske videregående skole, hvor hun stadig fikk de mest kronglete spørsmål fra elevene, gjorde henne drivende god til å finne informasjon.

Ekteparet har til sammen utført rundt 150 intervjuer med tidsvitner, og reist nærmest landet rundt for å finne dem. Utbyttet av alle disse samtalene er noe av det Kjell sitter igjen med som det mest givende.

– Vi har hatt mange fine stunder sammen med eldre mennesker som kunne fortelle om okkupasjonsårene. Det som har forbauset ham mest er hvor mye av det informantene har fortalt som ikke stemmer med det som har blitt den kjente fortellingen om okkupasjonen.

– Rett etter krigen var det et stort behov for å glemme. Det å ha vært involvert med tyskerne, enten det var politisk bevisst eller ikke, var ansett som en skam. Og det hadde mange vært på et eller annet vis. Men Fauske var ikke annerledes enn andre lokalsamfunn i landet. Kommunen ble ikke nazifisert fordi motstanden overvant okkupasjonsregimets forsøk på ensretting.

Ikke kronisk opptatt

Over de drøyt tusen sidene han har produsert, har Kjell Bakken trukket opp mange linjer i andres liv. Men han har også fylt ut noen blanke felt i sin egen personlige historie. Han snakket sjelden eller aldri med sin far om okkupasjonsårene, men Kjærvald Bakken er likevel sterkt til stede i bøkene.

– Etter at min far døde, fant jeg regnskapsboka hans i ei tysk kiste på låven hjemme i Vatnan, forteller Kjell.

– Den har blitt en slags tråd gjennom alle de fem bøkene. Jeg lærte jo mye om ham jeg ikke hadde visst noe om, og som et originaldokument syntes jeg det var viktig å bruke det. Det inneholder samtidige skildringer av det som skjedde, og gir innblikk i hvordan det var den gangen.

Kjell er like gammel som det levende minnet om krigen. Han tilhører en generasjon som vokste opp i okkupasjonstidens tause skygge, og hvor langt fra alle har fanget noen spesiell interesse for den senere i livet heller. Uavhengig av alder – de som faller i akkurat denne historiegryta, har en tendens til å bli der. Med fem bøker på like mange år å vise til, avviser likevel Kjell faren for å ha blitt kronisk opptatt av krigen. På spørsmålet om Fauskefolket kan vente seg mer lesestoff fra hans hånd, er han akkurat passe unnvikende.

– Det er fortsatt flere saker jeg føler er uavklart, og som jeg lurer på. Det er litt irriterende at jeg ikke har hatt tilgang til alle arkiver fordi jeg ikke er registrert som forsker eller student. Jeg skulle gjerne fått innsyn i noe av det som er stengt for meg. I tillegg håper jeg det fremdeles kan dukke opp mer lokalt originalmateriale fra okkupasjonstiden, for eksempel menighetens møteprotokoll.

Helt ferdig er han dermed kanskje ikke. Fauskes ubestridte krigskrøniker er han i alle fall blitt.