"Hvor skjønn kan ikke en vanlig dag bli når vennligheten berører den". Min mor gikk bort for tre uker siden, etter å ha bodd hos dere de siste årene. Hun var, fra hun flyttet inn og til den dagen hun gikk bort, omsluttet av omsorg, varme, vennlighet. Hos dere fikk hun ikke bare sine basale behov dekket, som et varmt rom med en god seng, mat, drikke og medisiner, men dere strøk også en varm hånd over kinnet hennes, ga henne gode klemmer, snakket med henne, lo sammen med henne, gledet dere med henne, og delte hennes bekymringer og sorger og savn.

Også jeg som pårørende fikk oppleve denne godheten. Å bli tatt imot med varme og med et smil når jeg besøkte henne, gjorde besøkene ekstra gode. Dere viste meg omsorg. Å få den ekstra samtalen med dere, når noe bekymret meg, gjorde meg trygg. Jeg opplevde aldri at mine spørsmål og undringer ble oppfattet som annet enn det det var - omsorg for og kjærlighet til min mor.

Jeg leser kritiske kommentarer om passivisering og forsømmelse av de eldre, og pårørende som ikke blir hørt. Og kan kort si at jeg ikke kjenner meg igjen i disse beskrivelsene. Jeg har bare godt å si om dere. Jeg er også inderlig takknemlig over at flere av dere som sto min mor nærmest deltok i hennes begravelse. Takk. Min mors bortgang ble et punktum for forbindelsen med dere, en dør som ble lukket igjen. Det er et savn å ikke ha kontakt med dere mer. Takk for godheten gjennom disse årene.