Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Bent Høie, hør meg, vær så snill!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er mor, bestemor, og politisk engasjert. Jeg har virkelig fått kjenne på følelsen av å være utilstrekkelig i en lengre periode og opplever at mitt barn har blitt en kasteball i et system som ikke virker. Til slutt blir også vi som ønsker å hjelpe kasteballer i systemene.

Vi har fulgt vår datter gjennom det meste. Fra barne- og ungdomsskole med oppfølging fra BUP og PPT, så inn i ungdom/voksen-psykiatrien, og en kommune som ikke evner å tilby vår datter den hjelpen hun sårt trenger. Adekvate, men private tilbud er tilgjengelige, men dette ønsker ikke kommunen å støtte økonomisk.

Sannheten er at hjelpen ofte er for sein, feil og/eller for kortvarig. Dette må snakkes om, hva er det som ikke fungerer? Den hjelpen som tilbys til psykisk syke må evalueres. Psykisk syk er også syk, ikke bare en tilstand. Det må tilbys hjelp på lik linje med akutt somatisk sykdom. Er man fortsatt dårlig etter somatisk behandling får man rehabiliteringsopphold til man er bedre og kan klare seg selv. Psykisk syke opplever kanskje å bli akuttinnlagt, men når den akutte fasen er over skrives de ut uten adekvat tilbud eller oppfølging. En god venninne av meg kalte det å være psykisk syk for å være «syk i følelsene sine». Det er sykdom som må tas på alvor! Så når det sies fra mange talestoler «søk hjelp, hjelpa er der», så må jeg spørre hvilken hjelp?

Det må være manglende kunnskap ute og går om hvordan psykiatrien fungerer i dette landet. For hjelpen står ikke der og tar deg imot om du bare ber om den. Den står ikke der om du er redd, deprimert eller suicidal. Det er ikke sånn i virkeligheten.

Sannheten er at hjelpen altfor ofte er for sein, for dårlig, feil eller for kortvarig.

Vi må snakke om det, vi må gå inn i systemene og evaluere. Jeg har tro på tid. Jeg har tro på at man kan hjelpe et menneske i nød, med mer tid. Det å kaste folk fra instans til instans, som tror at den «andre» kan hjelpe med å skape trygghet, ro, eller behandling ved 3-7 dagers opphold på akuttpost, gang etter gang etter gang, hjelper ikke. Det skaper utrygghet og redsel.

Vi kan ikke lengre late som at hjelpeapparatet innenfor psykiatrisk helse fungerer godt nok. Om du er alvorlig deprimert eller suicidal kan du ikke vente i flere måneder på denne hjelpen, den må komme raskere. Akutthjelp er kun brannslukking, det gir ingen behandling, bare symptomlindring der og da.

Kanskje er det ikke tilstrekkelig med den ene timen du får innvilget med samtaleterapien hos psykolog en gang i uka, eller den ene timen i uka fra oppfølgingstjenesten. Det søkes muligens om mer, men kanskje får du avslag eller kanskje må du stå i kø.

Kanskje du prøver å avslutte livet, men blir funnet i tide, for å så å bli sendt hjem til tomt hus. Kanskje får du plass på akuttpost i psykiatrien, men med usikkerhet om hvor lenge du får være denne gangen? Etter utskrivning risikerer du også å bli sendt hjem til tomt hus. Kanskje med lovnader om hjelp fra kommunen en time eller tre i uka, men hva om de da ikke dukker opp som lovet? Den hjelpen du sårt sitter og venter på uteblir? «Fikk du ikke beskjed, nei vel, det var synd» ingen tar ansvar!

Dette er hjelpen du skal tørre å be om. En samtale, noen gode råd om livet, en klapp på skuldra og et spark bak. Tilbake til det du kom fra, tilbake til det du prøver å rømme fra. Tilbake til følelsen av angst og ensomhet, tomhet og maktesløshet, skuffelse, utrygghet, bebreidelse og håpløshet.

Man er avhengig av mennesker rundt seg som virkelig bryr seg. Som virkelig tar opp kampen sammen med deg. Alle har ikke det. Det er et hav av ulike instanser som bør snakkes med, ulike ting som skal søkes om. Du må vite hva du har krav på, og du må tåle å møte motgang og folk som jobber deg imot.

Man skal ikke undervurdere goder relasjoner, og hjelpen de gir, men de er ikke nødvendigvis fagfolk. Foreldre bør få være foreldre, søsken bør få vær søsken og venner bør få være venner. Fagfolk må mer på banen. Det må investeres mer penger på flere døgnplasser, flere tilgjengelige terapeuter innen psykiatrien, mer forskning, mer innsyn i hvordan det fungerer i PPT, BUP, VOP og DPS generelt. Jeg mener det er systemet som trenger en skikkelig filleristing.

Selvmord er et samfunnsproblem. Det er det mennesket som tar det valget, og de etterlatte som rammes hardest. Fagfolk må ta mer ansvar og for å klare dette må de også ha de nødvendige ressursene. Til og med de som har store ressurser rundt seg som tar kampen sammen med dem, opplever å ikke motta adekvat hjelp særlig innen psykisk helsevern.

Dette må i høyeste grad sees i et politisk, og et samfunnsmessig perspektiv. Med rett hjelp vil sannsynligvis vår datter og flere med henne, få en forbedret livskvalitet, mestringsevne og selvstendighet. Dette vil i sin tur bidra til økt samfunnsnytte og være bedre i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kommentarer til denne saken