Også i kirkene har aktiviteter og program blitt preget av mindre sosial kontakt dette året. Særlig har vi merket det på begravelser som normalt ville samlet mange, og på store anledninger som konfirmasjoner og nå jula. For andre år på rad kunne ikke gudstjenestene gå sin gang i påsken. De siste tusen år i Norge har vel det ellers bare skjedd i krigstid og under svartedauden.

Men både kirken og den kristne tro har overlevd tøffere tider enn dette, i noen land som en hemmelig undergrunnsbevegelse når det ikke gikk an å møtes offentlig. Og da kunne mennesker kjenne at de delte kår med de aller første menighetene, som i tida etter Jesus måtte tåle motstand og utrygghet. For alle var det viktig å ta vare på fortellingene som tolket livet deres i lys av troen på Gud. Den mest markante fortellingen var historien om jødebarnet Jesus, eller Jeshua som han antakelig ble kalt på arameisk, som ble født under enkle kår og vanskelige omstendigheter.

Sylfest Lomheim har i år gitt ut boka «Menneskesonen», der han ærlig og journalistisk nærmer seg fakta og fiksjon rundt Jesu fødsel. Jesus-historiene har vært en formidabel kilde til kunstnerisk utfoldelse for forfattere, komponister og kunstnere opp gjennom historien. Legender og fortellinger har blomstret uten like sterkt historisk belegg for alt. Det betyr ikke at fortellingene er usanne, men sannheten kan ligge på andre plan enn som faktaformidling. Som i mye annen god litteratur.

Jesus var en jødisk rabbi, en lærer, som forkynte om himmelriket og relasjonen til Gud. Han fikk navnet med betydningen «frelser», en som skal berge sitt folk. Lomheim skriver at det korresponderer med det norske navnet Birger. Så på norsk kunne beskjeden til Josef vært: «Du skal gi ham navnet Birger, for han skal berge sitt folk». På en måte så alminnelig, nesten noe lokalt.

Sånn begynte det, lokalt, jordnært, enkelt. Og ingen ting tyder på at Jesus/Jeshua opptrådte annet enn lokalt. Han dro ikke på misjonsreiser til andre land og beveget seg aldri langt. Men den bevegelsen han ga opphav til ble etter hvert internasjonal og finnes i dag i alle land, ikke minst gjennom inspirasjonen fra ordene «Gå og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». Ifølge evangelisten Matteus var dette det siste Jesus sa til disiplene sine. Det er ord som siteres hver gang det foregår dåp i kirken. Og disse ordene gir mening til alt kirkelig arbeid.

Underveis i vestlig kulturhistorie ble vintermørke og solsnu koblet mot Jesu fødsel. Genialt gjort, for å gi fokus til den kristne feiringen av Guds sønn, og la denne fortellingen prege kulturen vår. Det gir oss inspirasjon til å gå adventsvandring sammen med barna rundt kirken, slik vi har gjort også i år. Vi fulgte keiserens påbud om å skrive seg i manntallet, vi møtte engelen som kom ut fra ei av kirkedørene, og vi ble avvist av den trøtte vertshuseieren som ikke ville slippe oss inn når vi banket på. Men til slutt fant vi stallen, med barnet og foreldrene, med stjerna og med hyrdene. Etter det gjorde det godt med pepperkaker og varm saft i små munner.

Jula inspirerer til oppfinnsomhet og godhet. Det er fine reflekser fra ei fortelling om guddommelig godhet mot menneskene. Dette har vår kultur tatt opp i seg, som en motvekt til alt som ellers vil gjøre oss selvopptatt og nærsynt. Fellesskap og godhet går aldri ut på dato, og er med oss også i tider med smittevern. Vi må bare bruke litt ekstra oppfinnsomhet i trange tider, mens vi venter på hva det nye året har i ermet til oss.