For landet vi kaller "Framtida" er full av blindveier, motbakker og farlige stup, men også medvind og medgang.

Hvorvidt det blir flest motbakker, eller mest medvind er altså spesielt vanskelig å forutse, men vi har allerede fått en del indikasjoner. For framtida er på mange måter allerede her, og den lover lite godt.

Dagens kriser er antakelig bare starten på en langvarig nedgang, der de som er blitt voksne de siste 30 årene vil bli oppfattet som innbyggere av en gullalder i menneskehetens historie.

Vi ser akkurat nå slutten på tidenes raskeste og sterkeste økning i sysselsetting, der Kina alene har mer enn fordoblet verdens arbeidsstyrke.

370 millioner kinesere har siden 1990-tallet flyttet inn til byene og blitt en del av verdens arbeidsstyrke. Det har økt antall mennesker i arbeidsdyktig alder med 240 millioner.

Samtidig er verdens handelssystemer liberalisert i en ekstrem grad. Det har ført til at våre vestlige økonomier har kunnet vokse uten inflasjon. Den «eksporterte» vi til de sterkt voksende markedene i Østen.

Det har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom, men har også redusert forhandlingsmakta til arbeiderne i vestlige land drastisk, fordi krav om økt lønn møtes med trusler om utflytting, og i mange tilfeller gjennomført utflytting til land med lavere lønninger.

Dette skjer samtidig som vestlige selskaper har tjent enormt mye penger. Det har redusert reallønna for vanlige arbeidere kraftig, samtidig som eiere og direktører er blitt stadig rikere.

Heri ligger mye av forklaringen til at mange arbeiderklassevelgere vender seg til høyrepopulistiske politikere som lover å ta bedriftene «hjem «igjen.

Dette er nå i ferd med å snu. Kinas ett-barnpolitikk er i ferd med å lede landet inn i en voldsom demografisk krise.

Veksten i arbeidsstyrken har allerede stoppet opp, og ratioen mellom antall kinesiske arbeidere og kinesere utenfor arbeidsstyrken (barn og pensjonister) vil bare øke.

I 2010 var den på 35 prosent, den vil ligger på 70 prosent i 2050.

Vi ser samme utvikling over hele verden, og ikke minst i Norge; en stadig minkende arbeidsstyrke må ta vare på et stadig økende antall eldre, flere og flere av dem sterkt pleietrengende.

Dette innebærer at det ikke lenger vil være mulig for vestlige økonomier å eksportere vår inflasjon til de framvoksende økonomiene i øst. Dagens høye inflasjon her hjemme er derfor kommet for å bli.

Dermed blir det heller ikke mulig for Norge å betale seg ut av problemene ved å bruke oljepenger, uten at inflasjonen slår rot og rentene må heves stadig mer.

Derfor må statens utgifter enten kuttes kraftig, eller skattene økes kraftig. Det skjer samtidig som eldrebølgen bil kreve en sterk økning i statens utgifter.

Dette er bakgrunnen for påstanden fra de to ledende samfunnsøkonomene Charles Goodhart og Manoj Pradhan i boka «The Great Demographic Reversal»: «Framtidas politiske skillelinje vil gå mellom en eldre befolkning som vil beskytte sitt sosiale sikkerhetsnett og folk i arbeidsdyktig alder som vil beskytte sin inntekt etter skatt».

Dette er neppe noen kontroversiell spådom, og selv om framtid vil være full av både kjente og ukjente «ukjenter» skal vi ha voldsom flaks for å unngå å havne der.

I en slik situasjon vil arbeidsstyrkens forhandlingsposisjon styrkes kraftig: Jo færre de blir, jo mer kan de forlange i lønn.

Og med økende inflasjon, stigende renter og økte skatter for å finansiere velferdsstaten vil de gjøre det. Noe som igjen vil forsterke inflasjonen, øke rentene og gi staten større skatteinntekter.

Om de inntektene blir store nok til å finansiere en god eldreomsorg vil avhenge av hvor mye skatt arbeidsstyrken vil finne seg i; hvor solidarisk med de eldre den vil være.

Og i hvilken grad vi er villig til å bruke innvandring til å skaffe nok arbeidskraft.

Dermed kan de jeg over kalte "innbyggere av en økonomisk gullalder" ende som de store taperne i den kommende bly-alderen.

For det er som kjent også vanskelig å spå om fortida, inkludert hvem som over tid ender som vinnere og tapere i tidens sjansespill.