Nå står vi foran et helt annet Kinasyndrom, og denne gang er nok trusselen langt mer reell enn faren for at en ødelagt atomreaktor skal smelte seg hele veien gjennom jordkloden og ned til Kina.

Filmen "Kinasyndromet" ble aldri populær i Kina, mange ble tvert om sure fordi landets navn ble knyttet til et atomuhell på den andre siden av verden.

Heller ikke nå synes de kinesiske myndighetene noe om å bli framstilt som en trussel.

For dem handler en mer aktiv utenrikspolitikk ikke om å true andre, men om å erobre en naturlig plass som global supermakt.

Tirsdag kom så Kina til Bodø. I form av ministerråd Pan Zejun ved den kinesiske ambassaden i Oslo.

Det var ikke et ukontroversielt besøk. Nord Universitetet er blitt kritisert for å invitere en representant for et aggressivt og undertrykkende regime til sin årlige High North Dialogue.

Det er lett å forstå, men det var egentlig lite ved ministerrådets besøk som var egnet til å provosere.

Budskapet han hadde å komme med var som forventet, og vel så interessant som det han sa var de han ikke nevnte i sitt innledningsforedrag; Russland.

Selv om hans understreking av at Kina aldri har invadert et annet lands territorium neppe var tilfeldig.

Det er ingen tvil om at Kinas arktiske politikk de siste årene er blitt mer og mer aktiv.

I 2013 ble landet observatør i Arktisk Råd og i 2018 lanserte de en egen arktisk strategi.

Samme år seilte flere kinesiske skip gjennom den nordøstlige sjørute nord for Sibir og planene for en Polar silkevei ble konkretisert.

Dette er en del av Kinas mye større Belte-vei-initiativet, hvis mål er å bygge en slags ny Silkevei mellom Kina og og Europa gjennom gigantiske investeringer i infrastruktur.

I tråd med at Xi og kommunistpartiet har festet et stadig sterkere grep om makta i Kina er disse planene møtt med stadig større skepsis i Europa.

Ifølge Erdem Lamazhapov, forsker ved Fridtjof Nansen Institutt er Kinas interesse i Arktis både geopolitisk og økonomisk.

Mens vi i vest er mest opptatt av kinesiske investeringer snakker man i Kina mer om å skape styringssystemer i Arktis som utfordrer det man der oppfatter som Vesten normative hegemoni i det internasjonale systemet.

Der har Kina sammenfallende interesser med Russland, men man er samtidig forsiktige med å utfordre Europa for mye.

Store deler av den polare silkeveien vil måtte gå gjennom Russland, men uten tilgang på vestlige markeder vil den miste mesteparten av sin økonomiske betydning.

Derav Kinas vanskelige balansegang etter invasjonen av Ukraina.

Ifølge Lamazhapov er derfor et todelt Arktis en grunnleggende trussel mot Kinas geopolitiske og økonomiske interesser i området.

At Russland nå i realiteten er utelukket fra Arktisk råd bekymrer derfor kineserne.

Dette ble bekreftet av ministerråd Pan Zejun som minnet om Russlands geografiske dominans og mente man over tid måtte finne pragmatiske metoder for å få Russland med i det arktiske samarbeidet igjen, særlig innen klima- og miljøforskning.

Det er likevel lite som tyder på at Kina ønsker å sabotere arbeidet i Arktisk råd, eller prøve å presse gjennom en russisk reintegrering.

Til det er rådet et for viktig redskap i arbeidet med å etablere Kina som stormakt, også i Arktis.

Det betyr at man ikke skal være naive overfor Kinas intensjoner, men heller ikke tro at Kina vil sette Russlands interesser foran sine egne.

Det er heller ikke mye som tyder på at Kina har noen dyp egeninteresse av Norge. Vi er en liten aktør i det globale maktspillet og heller ikke spesielt interessant rent økonomisk.

Kina har riktignok investert enorme summer i Arktis det siste, men hoveddelen handler om utvinning av LNG på Jamal-halvøya i samarbeid med russerne.

Svært lite er brukt i Norge, og lite tyder på at det vil endres.

Da er nok Norge adskillig mer interessant som leder av Arktisk råd de neste årene.

Alt tyder på at Kina de neste årene kommer til å bli stadig mer autoritært og ha er stadig større ønske om å spille en rolle som internasjonal stormakt.

Det vil gjøre landet til en stadig større trussel for vestlige demokratier, også i Arktis.

Men skal vi takle den utfordringen er det avgjørende at vi forstår Kinas ulike motiver, og hva som er de reelle drivkreftene bak deres politikk i nord.

For intet land er en monolitt og all utenrikspolitikk er sammensatt.

Men all utenrikspolitikk synes også å ha et felles grunnelement; hensynet til egne, nasjonale interesser.

Når vi kjenner disse blir det lettere for Norge å unngå vår versjon av Kinasyndromet; en total nedsmelting av egne, nasjonale interesser.