Situasjonen foran stortingsvalget er preget av usikkerhet i regjeringsspørsmålet. Ja, statsminister Erna Solberg hevder faktisk at det vil bli et politisk kaos hvis venstresiden vinner valget, siden Ap og SV ikke vil få flertall og Sp ikke vil sitte i regjering sammen med SV. Trygve Slagsvold Vedum stiller i tillegg som statsministerkandidat i konkurranse med Jonas Gahr Støre. Dessuten har MDG og Rødt rekordhøy oppslutning på meningsmålingene, noe som gjør at uansvarlige politikere kan få innflytelse.

Usikkerheten rundt regjeringsspørsmålet er ikke noe nytt. Den har preget norsk politikk i mange tiår, og har sin årsak i noen spesielle trekk ved det Norske politiske systemet; nemlig mindretallsstyret og den negative parlamentarismen.

I nesten alle land som praktiserer parlamentarisme har regjeringen som regel flertall. To eksempler: I Storbritannia, er det velgerne som direkte velger sin statsminister. Man har en valgordning som frambringer et fungerende topartisystem, der et parti normalt får flertall i parlamentet og danner regjering. Westminstermodellen er lett å forstå, og var lenge et ideal for land som innførte parlamentarisme. I Tyskland, der man har erfaring med politisk kaos fra Weimarrepublikken (1918-1933), har man i grunnloven av 1949 sikret at det alltid er et flertall bak regjeringen. For det første må enhver regjering vinne flertall i en tiltredelsesvotering i parlamentet. Får man ikke flertall etter tre slike avstemminger må det skrives ut nyvalg. For det andre har man en sperregrense på fem prosent, noe som reduserer antall partier i parlamentet, og letter mulighetene for flertallsregjeringer. Tyskland har vært ideal for mange land som har innført demokrati de siste 40 årene.

I Norge har vi imidlertid verken et topartisystem eller tiltredelsesvotering. Vi praktiserer en negativ form for parlamentarisme. Dette innebærer at en regjering må bli tolerert av et flertall på Stortinget, men den trenger ikke aktiv støtte for å tiltre i en tiltredelsesavstemming. Etter valgene er det vanligvis forhandlinger mellom partilederne som avgjør hvem som blir statsminister. Med ni partier kan disse forhandlingene bli kompliserte. Etter 1961, da Ap mistet flertallet på Stortinget, har ingen partier fått flertall alene, og bare unntaksvis har man lykkes med å danne koalisjoner med flertall. Mindretallsregjeringer er blitt regelen i Norge.

Denne styreformen representerer et brudd med et parlamentarisk prinsipp om at regjeringen aktivt støttes av flertall i parlamentet. Dette er blitt kalt for «Stortingsregjereri», og innebærer at politikkutformingen skjer i parlamentet, ofte med regjeringen i en slags opposisjonsrolle. Denne styreformen har bekymret mange: Hvem skal stilles til ansvar for helheten i politikken når det er skiftende flertall i parlamentet som avgjør sakene? Hvor går skillelinjene, og hvor blir det av de lange linjene i politikken?

Sant nok er det flere svake sider ved mindretallsparlamentarisme. Kjell Magne Bondevik, som ble statsminister i 2001, med bare 12.5 prosent av stemmene bak seg. Bondevik II satte da også rekord i voteringsnederlag i Stortinget. Utfallene kan være vanskelige å forstå, og forhandlingene kan ta tid.

Det er imidlertid ikke grunnlag for å frykte politisk kaos. I sammenlignende forskning finner man ikke belegg for at mindretallsregimer er mer ustabile enn flertallsregimer. En faktor som ser ut til å stabilisere mindretallsregjeringer i koalisjoner er at de består av ett parti som er betydelig større enn koalisjonspartnerne, og som også har muligheter for å forhandle både til høyre og venstre. Støre ønsker seg en flertallsregjering med Ap, Sp og SV, men skulle flertallet glippe, vil en slik regjering sikre seg flertall fra sak til sak med samarbeid med partier i opposisjon. Det samme er tilfelle en ren Ap-regjering.

Den norske styreformen er kanskje uklar når det gjelder ansvar og politiske skiller, men den fremmer pragmatiske fellesløsninger og demper politisk polarisering. I sammenlignende studier ligger Norge helt på topp når det gjelder tillit til styreformen. Det er ingen grunn til å frykte politisk kaos uansett hvem som vinner valget.