«Religion er det man gjør og ikke det man tror», ifølge den tysk-norske forfatteren og forlagsmannen Max Tau (1896-1976). Til fulle demonstrert denne påska.

De skremmende opptøyene i flere svenske byer har rystet mange, langt ut over Sveriges grenser. Politi og andre utrykningsetater er bevisst angrepet, og måtte skadeskutt trekke seg tilbake fra de såkalte «utsatte områdene». Bildene ligner en borgerkrig fra land langt utenfor Nordens grenser. Påskuddene for å gå amok var den danske høyreekstreme provokatøren Rasmus Paludans brenning av Koranen. Muslimer ble «krenket», sikkert noen av dem også på alvor, men det unnskylder ikke opptøyene. Paludan brukte sin ytringsfrihet, helt lovlig og med tillatelse. Med vold forsøker muslimer å innskrenke ytringsfriheten mens de roper Allahu Akbar; nok en gang. Dessverre lykkes de. SIAN – Stopp islamiseringen av Norge, får likevel ikke gjennomføre en demonstrasjon som planlagt fredag, av frykt for voldelige opptøyer fra motdemonstranter. Vi kan mislike koranbrenning så mye vi vil, men det er altså ikke vold som skal sette ytringsfrihetens grenser.

Samtidig, i en kirke i Skien 1. påskedag. Dåpsgudstjenesten ble avbrutt av at miljøaksjonister fra Extinction Rebellion gikk inn i kirken. Aksjonistene, som demonstrer for miljøsaken, var ikledd røde kjortler og hadde malt seg hvite i ansiktet. Ellen Hageman, som er prest, var en av aksjonistene. Hun bar på et kors som var «dekorert» med selvdøde dyr som var funnet i naturen, ifølge aksjonistene. Også det et bevisst forsøk på å provosere. Demonstrantene ble høflig, men bestemt, vist ut av kirka. Politiet ble tilkalt og demonstrantene fjernet.

Flere har reagert negativt på aksjonen fra miljøaktivistene. Det er å gå over en grense å invadere kirkerommet på kirkens største høytidsdag. Noen ble direkte skremt, og fryktet det var terrorister. At en prest i fullt ornat deltok, opprørte sikkert mange. Men ingen av aksjonistene kommer til å bli fysisk angrepet, selv om de har stått fram med navn og ansikt. Menigheten går ikke amok i frustrasjon over krenkelsen av kirkerommet. Formannen i menighetsrådet, eller biskopen, kommer ikke til å fordømme aksjonistene og påberope seg rett til hevnaksjoner, mobilisere en mobb og gå i gang med å rasere nabolaget i Skien med stein og brannbomber. Presten som deltok må nok ta en alvorlig samtale med sin overordnede. Aksjonistene får i verste fall ei bot for forstyrrelse av ro og orden. Og det er det.

Det obligatoriske og selvfølgelige: Nei, det gjelder ikke alle imamer og muslimer. Men det er i et nøtteskall forskjellen på en liberalt demokrati tuftet på kristne verdier, og muslimske parallellsamfunn bygd på klankulturer, ære og hevn. Og med et stort voldspotensial. Det nytter ikke med bortforklaringer om fattigdom og trangboddhet, utenforskap og islamofobi. Det svenske samfunnet har stått med åpne armer og pengesekk for dem som ville ta imot. Selv de på venstresiden som hånlo over utsagn om «svenske tilstander», ler ikke lenger.

At det tok så mange år, bør få svenskene til å gråte.