I likhet med andre av velferdsstatens nødvendige profesjoner som lærer- og sosialarbeiderutdanningene, er sykepleierutdanningen blitt akademisert. Den er blitt en del av høgskole- og universitetssystemet og det stilles krav om forskningsbasert kunnskap som grunnlag for den teoretiske- og den praktiske kunnskapen. For noen er dette sett på som at sykepleieprofesjon fjerner seg fra det praktiske håndverket. For andre, slike som meg, blir akademiseringen sett på som en styrking av den praktiske kunnskapen og som en tradisjon sykepleiere har vært en del av siden Florence Nightingale fikk publisert Notater om sykepleie i 1860.

Sykepleieprofesjonen er delt inn i to retninger. En generalistutdanning på tre år som leder fram til en bachelorgrad og en spesialistutdanning med to årsvarighet som leder fram til en mastergrad. Felles for både bachelor og master i sykepleie, er at 50 % av studiet skal være i praksis med pasientkontakt. Lengden på generalistutdanningen har fra 1948 vært lovfestet til tre år. For spesialistutdanningen har den ikke ligget like fast. Spesialistene har vekslet mellom ett og to år, før den fra 1974 ble ett og et halvt år. I dag er den i ferd med å bli to år igjen for å gi en formell mastergradskompetanse.

Vitenskap kan forklares som en systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse av en praksis eller av teoretisk kunnskap som denne praksisen bygger på. Florence Nightingale var en sykepleier som systematiserte sine observasjoner. Alle kunne se at britiske soldater døde under Krimkrigen, men hva døde de av? Ved systematisk undersøkelser kunne Nightingale legge fram objektive tall som vise at for hver soldat som døde av krigsskader døde sju av sykdom (Wifstad, 2018). Med denne kunnskapen kunne målrettede tiltak iverksettes. Sykepleieobservasjoner er bærebjelken i praksis og analyse av den blir ansett for å være Nightingales fremste bidrag til sykepleiefaget, vårt håndverk (Elstad, 2014).

Observasjonene til Florence Nightingale var ikke en blind «å se». Det var en målrettet virksomhet der du måtte vite hva du så etter, vite hva du skulle gjøre med det og å benytte denne viten rett i situasjonen (Nightingale, (1860) 1997). Vi kan benytte andre ord for dette. Vi kan si kunnskap (epistmê) om tilstanden, fagets kliniske metoder for handling (techné) og erfaring og praktisk klokskap (fronesis) for å handle rett (Aristoteles, 2013). Virker denne måten å forstå sykepleiens praktiske håndverk på, kjent? Som kunnskap som leder til handling og en erfaring som setter sykepleieren i stand til å handle moralsk ut fra sin situasjonsforståelse?

Dette er det viset sykepleier- og spesialsykepleieres nye forskrifter om nasjonale retningslinjer FOR-2019-03-15-412 for sykepleierutdanning og FOR-2021-10-26-3095 for operasjonssykepleierutdanning (som er min spesialitet), er bygd opp på. De er bygd opp etter samme oppsettet som vi kjenner fra Florence Nightingale og fra antikkens store filosof, Aristoteles. En teoretisk kunnskap og ferdighet til å omsette denne kunnskapen i en handling og en generell kompetanse til å anvende den i den aktuelle setting.

Florence Nightingale skrev sin viktigste bok før mikroorganismer var kjent. I vårt eget daglige liv har det liten betydning om vi tenker støv eller bakterier når vi vasker over kjøkkenbordet før vi spiser. I et hjem med en svekket pasient har det større betydning at vi har kunnskap om smittestoff og smittevei fordi vi da kan iverksette målrettet hygienetiltak som forebygger infeksjoner. Florence Nightingale sa vi måtte lære av våre erfaringer og at vi ikke måtte gjenta «forfedres bommerter» ( (1860) 1997, s. 180).

Sykepleiens akademisering er en akademisering som styrker vår praksis etter mønster av Nigthingale. Våre observasjoner må analyseres for å omsettes i handling som utføres i samsvar med vår forståelse av situasjonen. Men vi måtte også stille spørsmål til vår praksis. Er den rett eller gjentar vi «forfedrenes bommerter»? Nightingale er fortsatt aktuell for praksis, men det er ikke som praktiker vi kjenner henne. Hennes betydning for praksis er akademiseringen av praksis. Praksis må hele tiden etterprøves og sykepleiere må ha et redskap for å systematisk, metodisk og kritisk vurdere egen praksis. Og der er Florence Nightingale fortsatt et ideal.

Kilder:

Aristoteles. (2013). Den nikomakiske etikk. Oslo: Vidarforlaget.
Elstad, I. (2014). Sjukepleietenkning. Oslo: Gyldendal Akadmisk.
Nightingale, F. ( (1860) 1997). Notater om sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget.
Wifstad, Å. (2018). Vitenskapsteori for helsefagene. Oslo: Universitetsforlaget.