Gå til sidens hovedinnhold

Kan du hjelpe meg å hjelpe?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Alle disse dagene som kom og gikk»

Morsdag

Farsdag

10 dagers festival PRIDE feiring av skeiv kjærlighet og mangfold

Kvinnedag

Mannsdag

Merkedag for pensjonister

⁃ Når er merkedagen for det «nye norske kulturelle mangfoldet»?

Min påstand og mening jeg kommer med, er min egen. Jeg kan ikke generalisere og mene for andre norske statsborgere.

Likevel, av oss finnes det mange folk som tror at samfunnet vårt er transparent. Vi stoler på at det offentlige ivaretar og beskytter mennesker som bor og oppholder seg i Norge, uavhengig av hva de heter, hvilken bagasje de har, eller av utseende.

Jeg trodde selv på min egen oppfatning av at vi alle er ivaretatt og beskyttet av hverandre (medmenneskelighet), av Det norske forsvaret, av politiet og det norske lovverket.

Fremmedfrykt og usikkerhet har jeg selv kjent på, og oppført meg på måter som avvisende. For min del kunne alle bare vært hjemsendt, og heller fått hjelp i landet de bor i. Jeg tenkte at det norske helsevesenet ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe flyktninger med krigstraumer.

Jeg var egoistisk, tenkte på min egen traumatiske historie, og hvor vanskelig og omentrent umulig det var å få hjelp i Norge for posttraumatisk stress, både for meg selv, men også for de norske soldater som har vendt hjem til Norge etter å ha vært utsendt til land i kaos og krig. Hvor urettferdig det oppleves å søke hjelp, men bli avfeid og ikke forstått.

En morgen våknet jeg opp gråtende, redd, og ville avslutte mitt eget liv. Hvorfor fortsette å leve et liv, når det ikke eksisterer følelse av trygghet?

Jeg har forstått logisk hva trygghet skal være, tross det har jeg aldri erfart hvordan trygghet føles i kroppen. Den morgenen tenkte jeg annerledes.

For min del handlet det om mangel på kunnskap, mangel på innsikt i det enkelte menneskets historie. For meg er det helt nødvendig og møte alle mennesker med interesse, nysgjerrighet, med blikk-kontakt og et HEI.

Alt som er nytt og ukjent er skummelt å gå inn i.

Men møt flyktninger, asylsøkere, og nye statsborgere med samme sinn som du møter alle andre. Spør om navn, ikke religion, Ola og Kari nordmann.

Møter du et menneske dom bærer Burka, tenk over hva du selv kler på deg 17. mai, bunad i mønster som viser hvilken landsdel du kommer fra?

Våg å være modig nok, tør å ta kontakt!

Vær så snill, hjelp meg å hjelpe!

Disse menneskene bærer sin historie innenfor sin innerste mur, og isolerer seg ofte fra samfunnet. De trenger å bli anerkjent.

«Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest».

– Kan vi lage en «velkommen til trygghet kjære flyktning»-dag?

Ann-Oline

Kommentarer til denne saken