Glimt-tilhengere var på mange måter pionérer i fremveksten av norsk supporterkultur i 1970-årene. Når Tromsø kom til Bodø, ble de møtt med buing på flyplassen. Det var nytt i Norge. På 70-tallet var hverdagsklær det vanlige på norske fotballarenaer. Glimts sympatisører kledde seg i gult fra topp til tå. Det ble umulig å forestille seg Glimt-kamper uten det gule koret – eller mer presist, Den Gule Horde – på tribunen. Det er denne historien J-feltet forvalter. Men noe har skjedd på veien. Konflikten rundt såkalt «pyro» reflekterer disse endringene, og vi skal derfor prøve å forklare hva den er uttrykk for.

I de fleste klubbene vokste det frem en selvbevisst supporterkultur i årene rundt 1990. Ofte var denne inspirert av hvordan supportere agerte i England, som var blitt det store forbildet gjennom Tippekampen. Selv om fotballturismen den gang var nokså begrenset, hadde mange nordmenn vært i England og sett kulturen med egne øyne. Denne kulturen var preget av korte sanger eller «chants», med humor og (selv) ironi, ofte spontant framført slik at de gjenspeilte det som skjedde på banen.

Etter årtusenskiftet har inspirasjonskildene skiftet. Supporternormene er derfor forskjøvet. De fleste supportermiljøene ser i dag mer til latinske og kontinentale forbilder enn til engelske. Engelsk fotball var kommersialisert til det ugjenkjennelige; syngende supportere ble marginalisert og stemningen ble daff. Forskyvningen er også uttrykk for en generasjonsmotsetning. «Gründerne» i det norske supportermiljøet var født i 60-årene, og var godt voksne i 2000. Yngre generasjoner ville skape noe eget.

Den nye kulturen kjennetegnes av lengre sanger, sunget mer uavhengig av situasjonen på banen. I tillegg ble det mer utbredt å bruke capo – en forsanger som regisserte supporterne, og som sto med ryggen mot banen. Et tredje element er bruken av tromme. Et fjerde er tifo (bannere, flagg, plakater, kasteruller etc.) og – mer kontroversielt – pyrotekniske virkemidler (ofte brukes samlebetegnelsen bluss om bengalske lys, røyk og raketter) for å skape et visuelt show. Mye av dette har utspring i italiensk ultraskultur på 60-tallet.

Særlig pyroteknikk er omstridt i relasjonen mellom supportere, klubbene og NFF. Det gjelder ikke minst i Glimts tilfelle, som (så vidt vi forstår) er eneste klubb som ikke bare gir lange utestengelser for uautorisert pyrobruk, men som også – i samarbeid med lokalt politi – gir saftige bøter.

Det er to hovedtyper av engasjert fotballpublikum. Fans er ofte «tribuneslitere» som er lidenskapelige, men som lider mer i stillhet enn de uttrykker verbal støtte. Supporterne anser seg som dedikerte deltakere snarere enn tilskuere: «stående og syngende», som det heter. I Bodø er det J-feltets aktører som i hovedsak faller innenfor den sistnevnte kategorien.

Merk at supportere identifiserer seg som ideologisk bevisste. De ser det som sin oppgave å være premissleverandør for stemningen, som skal være autentisk: Den beste atmosfæren er den supporterne selv skaper, ikke den som forsøkes initiert av arrangøren, NFF eller andre.

Mange supportere mener blussing gir ekstra farge og liv til kampritualet. Det kan brukes både som ledd i en planlagt koreografi og som mer eller mindre spontane uttrykk for feiring av for eksempel scoringer. Det kan også forstås som en slags signatur – her er vi, og vi gjør som vi vil!

Stridens kjerne er at bluss, når det anvendes i folkemasser, har skadepotensial. Derfor må blussing planlegges med arrangøren. Planlagt pyrobruk kan være minst like virkningsfullt visuelt som det spontane og uorganiserte, men bryter med supporternes autonomi og ønsket om en «kaotisk», uplanlagt atmosfære.

Supporterkultur skapes nedenfra og utfordrer de adferdsnormer som gjelder på andre arenaer. For å fungere etter hensikten kan ikke supporterkulturen være regissert av andre. Den er basert på organisert kaos: Følelsen av å miste hemninger, eksplodere i følelser, leve i nuet, bli dyttet i alle retninger når det blir mål, av euforisk å klemme vilt ukjente personer, og generelt legge hverdagslivets normer og praksiser til side i et par timer – det vi kan kalle hverdagslivets suspensjon.

Man kan forstå klubbledelsen. Det er den som står ansvarlig dersom noe alvorlig skjer. Det er imidlertid ikke gitt at streng håndheving er effektivt. Erfaringene fra andre klubber viser at jo strengere fotballens instanser er ovenfor bruken, jo mer blusses det, i protest. I tillegg risikerer klubbene å komme på kant med supporterne også mer generelt, noe som kan påvirke klubbens popularitet. Den rebelske supporterkulturen er nemlig også attraktiv for de som ikke produserer den. Svært mye av det som kan få folk til stadion når TV er et alternativ, handler om atmosfære.

For en del er det like viktig å vinne tribunekampen som fotballkampen. Det er betydelig prestisje i supportermiljøer når det gjelder å sette best preg på kampen. Hvis Glimt håndhever pyroreglementet annerledes enn andre, havner supporterne i spagat mellom på den ene siden å hevde seg i kulturkampen, og på den annen side vissheten om at å delta i den med virkemidler som pyro innebærer utestengelse fra den kulturen de ønsker å fremme – og som er del av identiteten deres.

Glimt-supportere skiller seg ikke fra norske supportere generelt med hensyn til blussing; det er Glimt som klubb som skiller seg ut. Sånn sett er det mer nærliggende at Glimt endrer seg enn at supporterne gjør det, uansett hvor formelt rett Glimt måtte ha i sin bokstavtro tolkning av regelverket.

At andre klubber ikke følger reglene på samme måte som Glimt, er et argument som innebærer whataboutism: Hvorfor skal vi straffes når andre går fri? Så lenge Glimt står i veien for supporternes mulighet til å utøve supporterskapet slik de ønsker, og ikke minst slik de andre supportermiljøene får gjøre mer ustraffet, vil pyrobruken fortsette. Pyro er i dag en så viktig uttrykksform for supportere at klubber, politi og brannvesen uansett ikke kommer unna dialog. De blir ikke kvitt bluss før supportermiljøene selv går lei av det.