Fredag 19. juni inviterer Sannhets- og forsoningskommisjonen til «samtale om sannhet og forsoning» på åpent møte på Stormen bibliotek i Bodø. Det framgår av invitasjonen til møtet at det fredag og lørdag skal samles inn personlige historier i form av «intervjuer for å dokumentere fornorskningens virkninger».

Med mandat fra Stortinget 14. juni 2018 skal kommisjonen granske fornorskningspolitikk og «urett begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner», foreslå «tiltak for videre forsoning» og «legge fram forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».

Mange stiller seg spørsmålet om det blir en kamp om sannheten i kommisjonen? Det er flere grunner til at spørsmålet stilles. Nedenfor trekker jeg fram noen av disse.

Samisk kirkeråd og Sametinget lanserte forslaget om å etablere en samisk sannhetskommisjon. Kirkerådet legger ikke skjul på sitt politiserende og ideologiserende engasjement. «Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak», uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd i en pressemelding 15. juni 2016 fra Den norske kirke publisert i nordnorsk presse.

I en orientering publisert 9. mai om granskningen, skaper kommisjonsleder Dagfinn Høybråten usikkerhet om hvordan Stortingets oppdrag om granskning er å forstå. Høybråten skriver at «Et granskningsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskningen».

Har Høybråten kommet til at det kommisjonen egentlig skal, det er ikke å granske urett begått mot fire nasjonale minoriteter, men urett begått mot urfolket i Norge og tre nasjonale minoriteter. Om Høybråtens formulering er en harmløs bemerkning, et hjertesukk eller signal om en ny innretning av kommisjonens tilnærming til granskningsarbeidet, er uavklart.

Sammensetningen av kommisjonen er kjent. Forskere, fagfolk med UiT-bakgrunn har fått stor plass i kommisjonen https://www.uit.no/kommisjonen/medlemmer

Kommisjonssekretariatet ble lagt til UiT, – også med tung samisk kompetanse, opprinnelig i tre stillinger, hvorav en som rådgiver. Rådgiveren er medlem av Norske Samers Riksforbund (NSR) og møtte i Sametinget som vararepresentant 2013–2017 for sametingsråd Silje Karine Muotka. Etter kritikk, besluttet kommisjonslederen at kvensk kompetanse skal inn i sekretariatet. I halv stilling. Om kompetansebehovet i tilknytning til finner og skogfinner, også er dekket ved denne ansettelsen, har jeg ingen formening om.
https://www.uit.no/kommisjonen/sekretariatet

Jeg tar også med i slagside-sammenhengen at da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité inviterte til høring 15. mai 2017 om forslag om å nedsette en kommisjon, stilte det samepolitiske miljøet med 48 talspersoner alle offentlig finansiert, mens det kvensk/norsk-finske miljøet som i hovedsak er henvist til fritidsarbeid, møtte med 4 talspersoner. (I et brev til Sametinget 3. mai 2017 ber lederen for KK-komiteen Martin Kolberg (Ap) «Sametinget om å informere relevante miljøer» om den åpne høringen!)

«Kommisjonen skal legge fram forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen», sier mandatet. Det innebærer at kommisjonen må finne ut om de har rett de som hevder at likhet for loven ikke gjelder i hele landet og at samepolitiske tiltak er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon. Kommisjonen må videre granske om statlige myndigheter virkelig begikk en urett mot kvener/finner og majoritetsbefolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert og Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt. Mange mener nettopp det; – og at når etnisk tilhørighet og avstamning bestemmer rettigheter innen slekter, mellom naboer og blant næringsutøvere, melder følgeskader seg i form av uro, berettiget misnøye, ja endog konflikter.

Min skepsis til kommisjonsprosjektet ble ikke mindre selv om mandatet la opp til likebehandling av de fire minoritetene, men jeg takket likevel ja til å stille som delegat for Kvenlandsforbundet i innspillsmøter med Stortingets presidentskap om mandat og sammensetning av kommisjonen.

Det er en kjent sak at samelandsideologene og sametingsbyråkratiet er godt kjent i Kommunal- og moderniseringsdepartementet med egen avdeling der, men at de også er husvarm i Stortinget, var jeg ikke klar over. Mellom innspillsmøtene avholdt presidentskapet møte med Sametinget utenom fastsatt møteplan. Sametingsrådet fikk en ekstrapott penger til å forberede «samiske samfunn» på arbeidet til kommisjonen.

Ikke lett å finne felles sannhet når man kan lage sin egen. Høybråten bør klargjøre hva han mener med «urfolks- og minoritetssamfunnet». Det bør være en enkel sak for kommisjonen å utvikle en felles forståelse om at lover, forskrifter og ordninger som skiller på etnisitet, splitter og ekskluderer. Bør arbeidet med å formulere forsoningstiltak, starte med refleksjoner over budskapet i Norges nasjonalsalme «Gud signe vårt dyre fedreland»: «Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!»

Da daværende kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H) fikk godkjent Finnmarksloven og konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget, var Dagfinn Høybråten (KrF) arbeids- og sosialminister. Etter at kommisjonen ble opprettet, har statsminister Erna Solbergs statsråder trappet opp arbeidet i lukket rom med å utvikle «urbefolkningsforpliktelsene våre». Hun gjør som Høybråten, rangerer minoriteter, og hun fremmer lover som skiller på etnisitet med økt urett og mindre likeverd som følgeskade. Hvis Stortinget ikke griper inn, vil kommisjonen ut inneværende tiår ha hendene fulle med granskning av ny urett.

Å intervjue for å kunne dokumentere fornorskningens virkninger, hører med. I de årlige medisinalberetninger som landets leger fra og med 1803 ble pålagt å sende inn, har kommisjonen med tidsvitnes autoritet et enestående kildemateriale på kommunenivå på landsbasis om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår, om elendighet, sult, mobbing og trakassering som rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisk tilhørighet.