Det slo meg når jeg landet på Gardermoen denne uken, et nedsnødd mørklagt Norwegian fly. Et nytt dreamliner fly som mer eller mindre lignet på et bil som har stått uten en kald natt, nedsnødd og med ruter fylt med frost. Det ble for meg at bilde på vinteren som nå fester grepet, dette blir utfordrende, vanskelig og vi er, eller vil bli berørte på en eller annen måte.

I tillegg til at vi er hardt korona prøvet viste naturen sin verste side da leirraset gikk i romjulen. En ufattelig naturtragedie, som igjen viser hvor sårbar vi er. I et prøvet Norge hvor mange nå har en mer usikker fremtid, kanskje den mest utfordrende siden krigen.

Flybransjen er forøvrige bare et eksempel. Dessverre er det mange flere. Handels- og tjenestenæringer, reiseliv, industri bare for å nevne noen flere. Fra mars til april gikk Norge fra å ha historisk lav arbeidsledighet, til å ha hatt den høyeste ledigheten i etterkrigstiden. Ledigheten har falt mye fra toppen i vår, men den har stabilisert seg på et høyere nivå enn normalt. Dessverre ser det ut til å bli et nytt normalt nivå. Det rammer mange og endrer livskvaliteten.

25 prosent av de ledige og permitterte er i 30-årene. Den relative økningen i permittering og ledighet har vært størst blant de aller yngste arbeidstakerne, under 20 år. I denne aldersgruppen har antallet som står uten arbeid 7-ganget seg de siste to ukene, skremmende.

Permitteringer gjør at mange går ned i lønn eller risikerer å miste inntekter fremover. Folk blir da ekstra forsiktige med pengebruken, som igjen gjør at butikkene får enda mindre å gjøre. Det betyr en ond sirkel som bare eskalerer og der bedrifter nå er så prøvet at konkursspøkelse nærmer seg.

Det har slått meg mange ganger denne høytiden hvor forsvarsløse vi er som mennesker. Enten det er sykdom som rammer individuelt, naturkatastrofer eller pandemier. Situasjoner som utfordrer og påvirker oss. Noen innbyggere, noen kollegaer eller kjente er syke, noen er sterkt bekymret. Ikke minst frykter mange, og svært mange er ensomme og ekstra ille blir det for eldre som fra før er alene.

Mange opplever stor usikkerhet og mange opplever av arbeidsplassen eller næringsvirksomheten sin er truet. Arbeidslivet slik at var i 2019 tror ikke kommer til å bli det samme, før verden blir erklært «frisk» har vi en lang, lang vei å gå, alene og sammen.

Historiske erfaringer viser oss at store kriser kan føre til store endringer – på godt og vondt. Men hva blir konsekvensene av den enorme koronakrisen?

Det tror jeg er for tidlig å si. Men verden blir forandret, og kanskje kan verden bli litt bedre, og forhåpentligvis oppstår det behov for arbeidskraft innen nye yrker og bransjer. Vi lever i en liten verden, i et lite land der vi når kriser rammer er helt avhengig av andre.

La meg avslutte med en historie som min avdøde far fortalte meg og som illustrer poenget. En familie hadde plutselig blitt rike og hadde bygd en svær villa. Snart ville de arrangere en bryllupsfest hjemme. Familiens overhode samlet alle familiemedlemmene rundt bordet og sa følgende: «Tenk nøye på hva vi trenger til festen og ikke glem noe. Kjøp alt ekstra. Fra bestikk, til mat og drikke. Jeg vil ikke at vi skal gå til naboer for å spørre om noe som helst».

De kjøpte alt og bryllupet gikk bra, men plutselig gikk strømmen. Det var utenfor deres kontroll og ikke noe de hadde tenkt på. Da måtte de likevel til naboene for å spørre om stearinlys for å redde seg fra mørket.

Moralen i denne historien er at uansett hvor rik og selvstendig man måtte være, så er det alltid lurt å ha gode relasjoner til naboer.

Plutselig blir du avhengige av dem. Alene er vi bare en, sammen er vi mange.

Det gir styrke, om vi skal hente noe ut av krisene nå må det være det.