I et Apropos 19. desember harselerer Victoria Finstad over at barnehagebarn pynter juletrær de med liten sannsynlighet vil se igjen senere. Og, om mulig enda verre, hun latterliggjør barns tegninger og bildespråk og kaller det søppel. Det er beklagelig at Avisa Nordland gir en journalist som kan så lite om barn som Finstad tydeligvis gjør, en så sentral plass i avisen som på s. 2.

«La de små barn komme til meg og hindre dem ikke», sa han som vi faktisk feirer jul for. Kanskje det er det institusjoner som inviterer barnehagebarn til å pynte treet, har tenkt på? Jeg gikk gjennom hallen på Nord da barna var opptatt med å pynte treet. Jeg observerte entusiasme og glede, glede over å være med, over å få pynte og se hvor fint det ble (om enn ikke i Finstad sine øyne). Gleden var der og da, det var stort nok i seg selv.

Finstad, som synes å se på barns tegneuttrykk som søppel, synes ikke å forstå at barnetegninger i stor grad er språklige uttrykk. De forteller om barns erfaringer og deres opplevelse av disse erfaringene og er samtidig en bearbeiding av disse erfaringene. De forteller videre om hva barn har forstått, hva de er opptatt av og hva de synes er viktig. Ser du på barnetegninger over tid, får du ikke bare del i deres opplevelser og erfaringer, men også i deres kognitive utvikling. Det som for deg Finstad, er rabbel og uforståelig søppel, vil i tidlig alder være uttrykk for glede over å sette (fargerike) spor. Etter hvert kan de fortelle deg om når barnet begynner å se sammenheng mellom opplevelse/erfaringer og de streker som fremkommer på papiret; de begynner å navngi tegningene sine. Videre vil de fortelle om når barnet begynner å oppfatte verden omkring seg helhetlig, og om når de begynner å bli sosiale. Tegninger gjør tanker synlige. Dette betyr ikke at utviklingen av barns formspråk skjer helt av seg selv. Den er, som med annen språkutvikling, avhengig av voksne som bidrar til opplevelser, som tilbyr gode redskaper og ikke minst verdsetter barnas uttrykk. Få barna til å fortelle om bildene sine så får du også tilgang til sjelen deres.

Jeg håper for din del at du når eller hvis du får egne barn, ikke behandler bildeuttrykkene som søppel men som verdifulle bidrag til din forståelse av deres vekst og utvikling.