Svikter også Macron, vil veien til makta ligge åpen for Marine Le Pen i 2022

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

AproposEn gang på 20-tallet ble den franske statsmannen Georges Clemenceau bedt om å stille opp i presidentvalget.

Clemenceau – som noen år før var blitt operert for prostatakreft- fnøs av tilbudet: «Det finnes to organer i verden som er helt uten betydning – den ene er prostata, den andre det franske presidentembetet.

Da Frankrike i 1945 skulle gjenoppbygge sitt demokrati etter Vichy-tiden, var beskjeden fra Charles de Gaulle klar: Jeg bidrar gjerne til å gjenreise fransk ære, men bare hvis dere gir meg all makt.

I dag er derfor det franske presidentembetet blant verdens sterkeste. Franske presidenter kan kaste regjeringer etter forgodtbefinnende, skifte ut ministre, utnevne dommer, styre etter dekreter og erklære unntakstilstand.

Legg til et embetsverk som er blant verdens mest profesjonelle, og behersker spillet mellom politikk og byråkrati til fingerspissene, og nyvalgt president Emmanuel Macron har få andre enn seg selv å skylde på om han ikke lykkes.

Store deler av Europa trakk et lettelsens sukk da Macron ble valgt nå søndag. I etterkant av valgene i Østerrike og Nederland ble det tolket som nok et tegn på at den høyrepopulistiske bølgen har nådd sitt toppunkt.

Det kan for vise seg å være en forhastet konklusjon. For Macron må levere på sine valgløfter, og slik dagens Frankrike ser ut vil det langt fra bli lett.

Arbeidsledigheten er høy, veksten lav og produktiviteten fallende. Legg til terrorisme og økende uro blant innvandrerbefolkningen og Macron skal få nok å stri med.

I november ga Macron ut boka «Revolusjon», der han skisserer sitt program for å endre Frankrike.

Det innebærer store omlegginger av både pensjonene, systemet for dagpenger, forholdet mellom by og land, en storstilt satsing på sosial boligbygging og etterutdanning av industriarbeidere som har mistet jobben.

Noen av forslagene er konkret, andre mer vage, men felles for dem alle er at de vil møte motstand fra sterke krefter.

Blant disse finnes radikale fagforeninger som effektivt har blokkert alle tidligere forsøk på å myke opp arbeidsmarkedet eller endre pensjonssystemet.

Der finnes også bønder og andre næringsinteresser som raskt dumper møkk eller tenner fyr på høyballer hver gang noen foreslår å endre på subsidiene de får. Og det å skaffe ny sysselsetting til det franske rustbeltet er langt lettere sagt enn gjort.

Den franske presidentens store makt kan paradoksalt bli Macrons akilleshæl. For makta er ikke grenseløs, og alt fra sommeren av kan den bli sterkt begrenset, om det ikke lykkes hans parti å sikre seg et flertall ved parlamentsvalget.

Tvinges han til å styre gjennom presidentdekreter og hyppige nyvalg, vil det undergrave hans posisjon i folket og. En posisjon som alt er svekket, på grunn av lav valgdeltagelse og mange blanke stemmer.

Selv om Macron er en sentrumskandidat, må man ikke glemme at også valget av han var et protestvalg.

Sittende president Hollandes ekstreme upopularitet og Francois Fillons korrupsjonsskandale sørget for at ingen av de to store partiene kom til andre valgomgang, for første gang i fransk historie.

Svikter også Macron, vil veien til makta ligge åpen for Marine Le Pen i 2022. De som har feiret høyrepopulismens død kan ha feiret for tidlig.

Artikkeltags