Gå til sidens hovedinnhold

Moderne idrett eies av gangstere og drives av kynikere

Artikkelen er over 5 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

8 uker AN+ til kun 99,-

Folk er et flott ord. Som i folkevilje, folkestyre, folk flest. Folk er oss. Den jevne innbygger, fotfolket, flertallet. De som går sammen og danner en folkebevegelse.

En slik folkebevegelse er idretten. Norges største, ifølge den selv. Men tar du folket ut av bevegelsen, stopper også bevegelsen. Den stivner, blir stillestående, og alle vet hva som skjer i stillestående vann.

Sumpgass og forråtnelse er da også blitt noe stadig flere forbinder med internasjonal idrett. Doping, korrupsjon og pampevelde er blitt stikkord for stadig nye avsløringer.

Ballongen sprekker i idrett etter idrett, og det som strømmer ut dufter ikke av nyvaskede kattunger. IOC og FIFA, russisk doping, kjøpte mesterskap, bestikkende bettingselskaper, samrøre med noen av verden verste regimer, og da har jeg ikke engang begynt på sykkelsportens sisyfosjobb med å rydde opp.

Skandalene står tettere i kø enn lavtrykk utenfor Lofoten.

Verst av alle er fotballen, en sport jeg elsker. Men som blir mer og mer kynisk, pampete og grådig.

Den svenske sportskommentatoren Simon Bank har sagt det på en grei måte: Moderne fotball eies av gangstere og drives av kynikere.

Barcelona betalte tidligere UNICEF for å ha deres logo på brystet. I dag får de store summer fra Qatar for å reklamere for dem. UNICEF er relegert til en plass nederst på ryggen – der ræva begynner.

Det er et symbolsk uttrykk for hva som har skjedd med fotballen de siste årene.

Barcelona og Pep Guardiola jobbet også, sammen med andre fotballegender, for å skaffe Qatar et VM. Qatar er et diktatur som regelmessig bryter menneskerettighetene, og behandler sine innvandrere på en måte som får Sylvi Listhaug til å framstå som Mor Godhjerta.

Hver dag dør det arbeidere på Qatars VM-anlegg, fotballen har deres blod på sine sko.

Norsk fotball er smågutter i denne sammenheng. Som de er det på banen. Men også her begynner det folkelige fernissen å bli tynnslitt, i takt med at man tviholder på høye lønninger og hemmelige avtaler.

Når en samlet idrettsbevegelse må kalles inn til kulturministeren for å gis en leksjon i åpenhet, bør det gå et lys opp for idrettseliten. Som altså er noe helt annet enn eliteidretten.

Mange klubber – med Glimt blant de førende – har tatt gode grep for å få kontroll på pengegaloppen som ødela norsk fotball, men også de har steg å ta når det gjelder åpenhet og inkludering. Kanskje vil det da til og med komme flere folk på kampene?

For reaksjonen er på gang. I England opprettes stadig nye breddeklubber i protest mot høye billettpriser og snobbete lag. I årene før krigen ble idretten delt i to atskilte leire. Av ideologiske grunner.

Vi kan alt ha sett begynnelsen på noe lignende. Av grådige grunner.

Kommentarer til denne saken