Gå til sidens hovedinnhold

Jenssens sleivspark

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jenssens tankegang – etter sitt nye antisemittiske og antisionistiske sleivspark å dømme – om at staten Israel ikke skulle ha blitt opprettet, er ikke av noen ny dato. Jenssen behøver selvfølgelig ikke å ta hva som står i Bibelen til inntekt for å vise til Israels legalt oppnådde rettigheter under internasjonal lov selv om Bibelen inneholder en rekke profetier som bekrefter Israels legalt oppnådde folkerettslige rettigheter. Men dette kan Jenssen selvfølgelig få privatundervisning om hvis han vil. Jeg har lenge tenkt på å stille Jenssen følgende spørsmål, men når han nå i sitt nye antisemittiske sleivspark indirekte kaller Bibelens utlegninger for naivt så passer det helt ypperlig å stille Jenssen følgende spørsmål: Er det sant det som står i Bibelen om at « ... et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham ...» slik det står i 1. Kor. 2;14?

Dette kan Jenssen selvfølgelig få drøvtygge litt før han eventuelt kommer med enda et antisemittisk sleivspark som han selvfølgelig vil få svar på.

Jenssen stiller følgende spørsmål: «Hvordan blir et folk utvalgt til å skulle oppfylle profetier fra tusener år tilbake i tid? På hvilket grunnlag blir noen i det hele tatt utvalgt, belønnet og hedret, slik at deres navn skal «hogges inn» i historiebøkene?».

I boken «Why the Jews? The Reason for Antisemittism» påpeker Dennis Prager og Joseph Telushkin at antisemitter ikke forstår hva det vil si å være Guds utvalgte folk, og jeg skal sitere hva de sier: «Jødisk utvelgelse har alltid betydd at jødene anser seg selv utvalgt av Gud til å spre etisk monoteisme til verden og til å leve som moralske «lys for nasjonene» (Jesaja 49;6). Alle andre betydninger tillagt jødisk utvelgelse er ikke-jødiske.

Den hebraiske bibelen, hvor konseptet kommer fra i sin helhet, verken sier eller antyder at statusen som utvalgt betyr overlegenhet eller privilegium for jødene. Bibelen gjentar stadig og grundig at jødene ikke ble utvalgt fordi de hadde særskilte egne positive kvaliteter. Hver nasjon er lik for Gud – «For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren» (Amos 9;7). Gud utvalgte jødene «ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene» (5. Mos. 7;7), men ganske enkelt fordi de er etterkommerne av den første etiske monoteist, Abraham (1. Mos. 18;19). Det er deres eneste bragd.

Jødenes status som utvalgt bærer ikke med seg verken privilegier eller høyere status, bare forpliktelser og lidelser. «Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens slekter. Derfor vil jeg straffe dere for alle syndene deres» (Amos 3;2). Jødene er utvalgt bare for å fullføre en oppgave. Dette folket velger seg selv, eller som troende jøder tenker, ble utvalgt av Gud, for å gjøre menneskeheten klar over Det øverste moralske vesen. Dette er faktisk hva jødene, ofte på tross av seg selv, har gjort. Louis Jacobs skriver om dette i boken «A Jewish Theology: «Det blir tydelig at vi ikke har å gjøre med et dogme som er umulig å bevise, men en anerkjennelse av et nøkternt historisk faktum. Verden har fått fra Israel ideen om en Gud som er rettferdig og hellig. Det er slik Gud ble kjent for menneskeheten».

En annen grunn til at jødisk utvelgelse aldri må bli ansett som en lære om rasemessig overlegenhet, er at jøder ikke er noen rase – ikke etter noen aksepterte definisjoner av verken jøde eller rase. Det jødiske folket er satt sammen av medlemmer fra enhver rase. Det er et folk definert ved sin religion, ikke ved en rase. På denne måten kan alle, fra enhver rase eller nasjonalitet, bli en jøde og dermed utvalgt. Alle som tar på seg den jødiske oppgave blir et medlem av det utvalgte folk. Siden alle kan bli utvalgt, kan ikke utvelgelsen være rasebestemt. Man kan da like gjerne snakke om en rase med etiske monoteister, eller en kristen rase. Jøder er etterkommere av Abraham, en mann fra Mesopotamia. Det som gjorde ham til en jøde var hans tro, ikke hans blod».

Så langt Prager og Telushkin!

Prager og Telushkin avslutter sitt kapittel om Guds utvalgte folk slik: «Nesten hver nasjon ser seg selv som spesiell på en eller annen måte. Kinesernes ord for Kina er «sentrum av verden». Amerikanerne har «manifest destiny». Kristne har trodd at bare kristne kommer til himmelen og muslimer ser på seg selv som Guds budbærer. Likevel – av alle verdens folk – er det jødenes lære om utvelgelse som forårsaker de skarpeste angrepene. Det er nok et unikt aspekt ved det unike fenomenet kjent som jødehat».

Hvis Jenssen leser 5. Mosebok, så forklares dette med utvelgelsen på en fin måte, og da er det en fordel om Jenssen først har lest 1 og 2 Mosebok først. Da vil Jenssen se at utvelgelsen gjøres tydelig, og på skriftlig vis, at Gud ikke utvalgte Israel fordi de var bedre enn andre folkeslag. I 5 Mosebok i kapittel 7 og i vers 7 står det følgende: «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene».

Nåtidens humanistiske verdier er nettopp det som Israel viser i forhold til sine naboer. I dag – som for flere århundre siden – er det en uforståelig samling av fordommer, usannheter og – ikke minst – fiendtlighet som dominerer forholdene til Israel fra nær sagt hele verden. Alt dette har gitt seg utslag i forfølgelser, jihad-motiverte terroraksjoner og bestialske knivdrap, periodisk utvisning fra mange land, til det største og mest brutale overgrep av alle – Holocaust!

Og den dag i dag, når Israel tilbyr allsidig hjelp som mat og vannforsyninger, medisinsk hjelp, sykehustilbud, vaksiner og annet så blir alt dette refusert i tillegg til at Israel på toppen av det hele blir beskyldt for å ikke ville hjelpe mennesker i nød!

Hvorfor Jenssen nevner Bertha von Suttners fredsarbeid vil være interessant å få et svar på. Og hvorfor Jenssen ikke henviser til fredsoppgjøret etter første verdenskrig når han han snakker om staten Israel, vil være enda mer interessant å få et svar på når rettighetene som både araberne og jødene fikk under fredsoppgjøret etter første verdenskrig er like sterke og som i dag også er beskyttet av artikkel 80 i FN-pakten.

Det er litt søkt at Jenssen snakker om Bibelen uten å vise til noen kjennskap til hva Bibelen sier om jødenes og – ikke minst – Israels historie.

Hvordan det vil bli med Jesu gjenkomst, kan Helge Jenssen lese om i Sakarja kapittel 14 og i Åpenbaringen kapittel 19 og ifra vers 11 til vers 21.

Når det gjelder Knesset, så er vanligvis 20–25 representanter arabere av totalt 120 representanter. Derav kommer ca. halvparten fra 4 arabiske partier der 2 av partiene ønsker å utslette staten Israel. Så Israel har mange og mye de må forsvare seg mot, og ikke bare mot Jenssen og hans likesinnedes antisemittiske sleivspark.

Bibelen, som er både jødenes og også vår eldste historieberetning, åpner opp for en større forståelse av Israels geografi, historie, kultur og høytider. Ellers så er det ingen situasjoner i våre liv som vi ikke kan finne i Bibelen og kjenne oss igjen i.

Det er meget interessant at Jenssen, som ellers er så til de grader fredselskende, sammenligner staten Israel – som er det eneste demokratiet i Midtøsten – med noen av dagens verste diktaturer.

Noen seriøs og intellektuelt redelig debatt om Midtøsten-konflikten er omtrent umulig å etablere når Jenssen og hans likesinnede ikke klarer å ta utgangspunkt i de politiske og historiske hendelser som førte til folkerettslige traktater – som ble det eneste rettslige grunnlaget for dannelsen av alle statene i dagens Midtøsten inklusive staten Israel – etter første verdens krig. Det vil nok sitte langt inne for Jenssen og hans likesinnede å skulle akseptere at alle de folkerettslige etablerte statene som vi finner i dagens Midtøsten er opprettet etter folkerettslige traktater når man samtidig fornekter at staten Israel også har blitt opprettet etter folkerettslige traktater.

Selv om Jenssen forståelig nok ikke vil kalle seg for kristen, jøde eller bygge sin livsfilosofi på de hvite kyrne i India til tross for at han har latt seg påvirke av marxistiske «verdispørsmål, etiske retningslinjer og allmenn psykologi», så fortsetter han sitt angrep mot jøder og Israel spesielt på grunnlaget om sine ateistiske og marxistiske tanker om Guds utvalgte folk.

Mon tro om Jenssen har latt seg inspirere en smule av Jostein Gaarder?

4 august i 2006 skrev Jostein Gaarder følgende i Aftenposten mens Israel forsvarte sitt land og sitt folk mot tusenvis av terror-raketter under den andre Libanon-krigen: «Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets gjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme».

Jenssen stiller avslutningsvis følgende spørsmål: Hvor god og respektabel person er jeg som kan forsvare en ondsinnet handling utført av min venn, men fordømmer når handlingen foretas av en fremmed eller «utenforstående», og da vil jeg stille Jenssen følgende spørsmål: Hva er egentlig forskjellen på antisemittisme der man singler ut og demoniserer jødene, og antisionisme der man singler ut og demoniserer den jødiske staten basert på et sett med løgner om politisk, økonomisk, sosial og religiøs atferd i den jødiske staten?