Det debatteres intenst om vår tidligere statsminister bør få jobben som sentralbanksjef. Jo, her er absolutt uheldige politiske momenter involvert, herunder partibånd og kameraderi, som både stortingspolitikere og det norske folk har fått øynene opp for; sånt kan vi ikke ha det. Det fins virkelig andre kvalifiserte kandidater, som går klar av disse politiske båndene, og heller ikke har påvirket medias stillingtaken i saken.

Jeg ønsker imidlertid å sette fokus på en annen side av saken Jens Stoltenberg.

Det er et faktum at vår tidligere så folkelige statsminister er sterkt involvert i verdens største forsvarsallianse, NATO, som besitter det største arsenalet av drapsvåpen som noen gang har befunnet seg på vår lille klode.

Når Jens Stoltenberg snakker om Ukraina, om russerne, om Kasakhstan, Krim mv, så uttrykker han seg som en kriger. Hvis russerne foretar seg noe som skulle innebære en provokasjon, eller en tilnærmet invasjon, så skal de være klar over at dette vil føre til alvorlige (militære) reaksjoner.

Og de reaksjoner han snakker om er som et speilbilde av USAs forsvarsstrategi.

Er han direkte styrt av USA? Og således bare en (general)-sekretær?

Dersom de redskaper som skal komme til anvendelse når kriser har oppstått, hadde vært rent diplomati, forhandlinger, dialog og fredelige løsninger, så er det mye lettere å akseptere sterke verbale utbrudd. Nei, her snakker vi om våpnenes tale og diplomati, med de alvorlige konsekvenser dette innebærer! Hva slags løsninger har NATO fått til med sine såkalte forhandlinger og dialog? Dialog innebærer forresten å innta en likeverdig posisjon som den parten du står overfor, og hvor begges synspunkter og argumenter skal veies likt og få den samme seriøse overveielse og behandling.

NATO tar avgjørelsene på forhånd i rådsmøtene, og kritiserer land som Russland nærmest rituelt, – viser til uttalelse fra generalløytnant Robert Mood 10. januar i Klassekampen.

Et annet viktig aspekt ved dialog er å kunne vise ydmykhet, dvs evne til å revurdere sine egne argumenter og fremgangsmåte. Dette er overhodet ikke et kjennetegn ved NATO, som til de grader har tatt seg til rette på annen manns jord og land, gjennom invasjoner, kriger, infiltrering av statsapparat og de politiske talsmenn. Og opprettelse av militære baser i alle verdensdeler, med store arsenaler av avanserte drapsvåpen, herunder atomvåpen. Er det til å undres over at Russland kan føle seg truet og provosert, når et oversjøisk land (fremmede folk) bygger militærleirer og forsvarsverk like opp under grensene til vårt nabofolk – russerne? Den gamle soldaten Robert Mood sier i sine store kronikker i januar: ”De siste 30 årene er ikke preget av gjensidig respekt. (...) De er i større grad preget av vestlig alenegang, amerikansk hybris og ikke minst hevngjerrighet etter terrorangrepet 11. september 2001”.

Jeg slutter meg fullstendig til Robert Moods forslag til nytenkning (selv militærnektere og offiserer kan finne sammen) når han skriver: ”Er det mulig å se for seg et mer defensivt NATO som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium”?

Avslutningsvis vil jeg gi et spark til norske journalister og mediefolk, som nærmest har gjort Jens Stoltenberg til en hellig ku. Hvorfor stiller de ikke noen kritiske spørsmål angående hans mektige posisjon og innflytelse på krig og fred? Han er ikke lenger den folkelige forhandlingens mann (var militærnekter i sin ungdom), men besitter makt til å kunne foreta alvorlige krigshandlinger overfor folk og land.

Han beredte grunnen godt for sin sentrale rolle i det mektige forsvarsverket, NATO, da han i 2011, utenomparlamentarisk, vha telefonsamtaler, fikk Norge involvert i en svært destruktiv krig i Libya, og med svært god (berømmet) hjelp fra våre F-16 piloter i min hjemby, Bodø.

Det er fortsatt krig i Libya, og folk som lider pga oppløste og destruerte styringsmyndigheter, institusjoner, infrastrukturer mv, og i dette tomrommet opererer det bander og militariserte enheter som kjemper om innflytelse og makt.

Er det noen som bør ansvarliggjøres og stilles til veggs for å ”rydde opp” etter seg, i de mange krigsherjete land? Fins det et moralsk ansvar i kjølvannet av invasjoner og kriger – burde det ikke være en selvfølge? Hva slags hjelp er det å innføre sanksjoner som skal ramme fienden, mens hele befolkningen lider av sult, utmattelse og traumer etter årevis med krig?

Den rette jobben for den mektige politiker og kriger, Jens Stoltenberg, burde vært i form av en omplassering: Gi ham en jobb i Libya der han forplikter seg til å jobbe for en humanitær organisasjon. Han må også kunne forplikte seg til å appellere til alle involverte parter, i NATO, om å overføre tilstrekkelig med midler for dette formålet.